Vinterferien nærmer seg slutten, men for mitt vedkommende ble det en kort affære på fjellet forrige helg, der jeg ramlet overende og fikk en stygg strekk i indre leddbånd i venstre kne.  

Føret var skarpt, og gliden var kanskje litt for god for mitt vedkommende, som hadde fått skiene vel preparert med klister. Min kusine, Anne, hadde nye felleski, det skal jeg vurdere fremover!

Innovasjon i skiløypa

Innovasjon og nyvinninger skjer overalt, også i skiløypa, og det siste på denne fronten er altså felleski. Nå kan jeg vel ikke akkurat kalle meg en pioner dersom jeg skaffer meg det, de første felleskiene kom på markedet allerede i 2014, og det finnes visstnok prototyper utviklet så tidlig som på 70-tallet.

Uansett, min kusine var ganske fornøyd med seg selv da hun satte skoene i bindingen for årets første skitur med felleski. Det var en av de mildere dagene i februar, med bare et tynt skylag, som en dis over den lave solen. Vi hadde begge godt feste, men det var nok fremdeles jeg med mine klistersmurte ski som hadde best glid. Det viste seg jo også dessverre da jeg sklei utfor i en bratt bakke! Så kanskje er det ikke gliden som skal avgjøre valg av nye ski fremover?

Selgeren i sportsbutikken hadde argumentert godt for seg, sa min kusine, og det veide også litt at han kunne fortelle at rundt 70 prosent av skiene han selger, er felleski.

Skismøring er en vitenskap

Dette med skismøring er en vitenskap. Det er fysikk og kjemi. Det handler om friksjon, det handler snøkrystaller, om molekyler og det handler ikke minst om temperatur. Først dette med friksjon. Det kan enkelt defineres som den motstanden som gjør at to gjenstander eller flater hindres i å gli mot hverandre, og det vil derfor være ønskelig med minst mulig av den. Eller, vent. Når du skal gli fortest mulig framover, er det en fordel å fjerne friksjonen, men du vil jo samtidig ha feste til å sparke fra! Det må vel være det vi liker å kalle en utfordring. Løsningen ligger, i hvert fall delvis, i spennet. Med riktige ski som er tilpasset skiløperens vekt og styrke, kommer festesmøringen under den midterste delen av skien bare i kontakt med snøen ved fraspark og i oppoverbakkene. Resten av skien behandles med glider, som kan gjøre dem såpeglatte i unnabakken. På felleskiene dekker også fellene kun det som kalles skienes festesone.

For smøreskiene er festesmøringen vesentlig, og det er her formen på snøkrystallene kommer inn i bildet. Ved lave temperaturer vil snøkrystallene i nysnøen beholde sine skarpe former, og du må bruke en hard voks for å unngå at snøkrystallene stikker for langt inn og gir for mye friksjon. Ved gammel snø eller høyere temperaturer, mister snøkrystallene fasongen og blir runde. Da lønner det seg å bruke en mykere voks, som gir sålen på skien en ujevn overflate, og slik reduserer suget fra vannfilmen under skiene.

Det er ikke alltid like lett å finne den riktige varianten for enhver snøkrystall, og vi kan vel alle med gru se tilbake på kilometervis med klabb og stamping med flere kilo snø som tilleggsvekt under skiene, eller motsatt, ski som er så bakglatte at de glir bakover og krysser hverandre så du går på magen i oppoverbakkene, mens du må stake deg over all flatmark. Det holdes kurs for de som ønsker å mestre smørekunsten til fulle. De kan være nokså omfattende. Jeg har ikke selv satt meg så altfor dypt inn i kunsten, og kanskje er det like greit med en viss kjønnsmessig oppgavesegregering, og at dette er en oppgave jeg gjerne overlater til en mann. Jeg er heldigvis omgitt av både mann og barn som gjerne bidrar her.

Felleskiene har kommet tilbake

Nå har altså felleski kommet som et nytt alternativ for de som synes at smøring utenfor blåswixsesongen kan bli i overkant komplisert. Skjønt, det viser seg også at feller i seg selv ikke er nytt, men at det tvert imot antagelig ble brukt før skismøring kom på banen. Arkeologer har visstnok gjort funn av veldig gamle ski med feller av sel eller hest og andre klovdyr. Som en kuriositet viser det seg også at det ikke har vært tilfeldig hvilken del av skinnet som ble brukt til fell. Slik jeg forstår det ble forskjellige deler av skinnet brukt på forskjellige deler av skien. 

På vinterferie med min kusine, Anne med felleski og jeg

med klister. Foto: Privat

I moderne felleski har skiene en integrert fell i sålen, som oftest laget av mohair, gjerne iblandet noe nylon. Fibrene i stoffet er lengderetningsorientert. Retningen griper tak i snøkrystallene og pakker dem, og sånn gir de friksjon under flere typer forhold en én enkel type smøring greier. Felleskiene kommer derfor virkelig til sin rett på lengre turer hvor temperaturene veksler etter høydemeter, og hvor det veksler mellom sol og skygge. De kan også justeres etter forholdene: Ved å flytte bindingen lenger bak på skien får du bedre glid, mens du får bedre feste ved å flytte bindingen lenger frem. Sånne bindinger hadde Anne, og de fungerte godt!

Det var altså min kusine med nye felleski som trakk det lengste strået denne gangen, men bare vent til neste år, så kommer jeg sterkere tilbake med nyinnkjøpte felleski. For meg er det ikke lenger så farlig med litt dårligere glid, satser mer på godt feste, kontroll i utforbakkene og en smørefri vinterferie.