I disse dager flommer det over av vann i øvre del av Gudbrandsdalen, langs vassdrag på Vestlandet og i Aude-området syd i Frankrike. Klimaendringene skyter fart, og det skjer fra Arktis i nord til Antarktis i sør. Et drama verden aldri har sett maken til, spiller ut sine scener!

Oversvømmelsene i Gudbrandsdalen, på Vestlandet og i Frankrike denne helgen er alvorlige, men bare småtteri i forhold til det ekstremværet vi allerede har sett i andre deler av verden – og bare småtteri i forhold til hva verden vil komme til å oppleve i årene som kommer. For en uke siden fikk vi rapporten ”IPCC Special Report on Global Warming of 1.5°C” fra FNs klimapanel.  Dyster lesing! Har jeg forstått det riktig, er meldingen fra FNs klimapanel rimelig klar. Det begynner å bli tilnærmet umulig å klare 1,5-gradersmålet vedtatt i Paris i 2016, og klimaforskere kan fortelle at vi er på full fart mot en situasjon der temperaturen når en 3 graders-situasjon i 2100.  Hva vil en global temperaturøkning på 3 grader bety?

Ekstremsituasjoner - hele tiden

Som folk i Gudbrandsdalen, på Vestlandet og i Frankrike opplevde denne helgen, vil mennesker stadig oftere oppleve store konsentrerte nedbørsmengder med påfølgende oversvømmelser og store ødeleggelser.  Verden vil oppleve flere og mer ekstreme hetebølger, og langvarig tørke vil ramme matproduksjon flere steder i verden.  Skogområder og våtmarker vil bli ødelagt, og dyre- og plantearter vil forsvinne. Havet vil stige flere meter, ikke bare fordi isen på Grønland og i Antarktis smelter, men også fordi verdenshavene blir varmere og derfor vil utvide seg.  Samtidig vil verdens befolkning øke, og vi vil høyst sannsynlig få store folkevandringer mot de mest beboelige steder på jorda. Det vil fortsatt være mulig å bo på jorda, men alt tyder på at det blir betydelig mer ubehagelig enn i dag.

Situasjonen for våre barnebarn og deres barn

Denne situasjonen er skapt av oss mennesker. Vi har erobret verden, og nå bruker vi den opp i høyt tempo. Det er ikke vi som bor her nå som kommer til å oppleve det store ubehaget.  Det er våre barnebarn og deres barn. Er dette greit? Det virker som om de som bestemmer i verden, synes det er greit – bortsett fra i festtaler. Fikk vi et statsbudsjett i forrige uke som virkelig tar klimaendringene på alvor?  Selvfølgelig fikk vi ikke det, og vi kommer sannsynligvis ikke til å få det i nærmeste fremtid heller. Det er og blir allmenningens tragedie som henger over oss og styrer våre store og små valg, med de konsekvenser det har for klimautviklingen.

En falmende optimist

I mine tidligere innlegg om klima, for eksempel denne om livet under en felles sol, er det tydelig at det er en teknologioptimist som har sittet ved tastaturet, men optimisten i meg begynner å falme.  Jeg tror fortsatt at naturvitenskapelig kunnskap og ny teknologi vil kunne bidra til å løse utfordringene, i det minste bremse klimaendringene. Løsninger som henter energi direkte fra sola og ny batteriteknologi er og blir viktig, og vi må arbeide hardt for å finne de beste løsningene. Kanskje vi også klarer å etterape fotosyntesen, det vil si fange karbon fra atmosfæren og produsere sukker direkte fra sollys. Vitenskapen vil også finne helt ny løsninger – løsninger som ingen har tenkt på ennå.

Naturvitenskap, teknologi og politikk

Den fornybare energien er der, men hvordan skal vi klare å fange, lagre og distribuere nok fornybar energi til verdens voksende befolkning? Bygger man solenergi-parker på det som defineres som steinørkener (”wasteland”) i Brasil, vil Brasil på disse relativt begrensede områdene kunne produsere anslagvis 64 petawatt-timer pr. år. Dette tilsvarer omtrent fem hundre ganger mer energi enn det alle norske vannkraftverk produserer til sammen på ett år. I Brasil bor det 40 ganger så mange mennesker som i Norge, så en slik utbygging vil produsere rikelig med energi til den brasilianske befolkning. Det er selvfølgelig mange tekniske og politiske saker som må løses for å kunne utnytte solenergien på disse områdene, men dette eksemplet fra Brasil illustrerer at muligheten er til stede. Det er derfor fortsatt grunn til å være optimist, selv om utslippene av klimagasser til atmosfæren fortsatt øker.

Radikale grep

Vi begynner imidlertid å få ekstremt dårlig tid, og jeg er enig med Edgar Hertwich som skriver at verden trenger radikale sosiale, politiske og økonomiske endringer for å løse klimautfordringen. Det må skje nå! Dette er nødvendig for at menneskeheten innen 20-30 år skal klare å leve i harmoni med den kloden vi bor på. Dette er det selvfølgelig ikke enkelt å få til, men nå må vi sammen, over hele verden, forsøke å finne løsningene. Vi trenger en storstilt satsing på utvikling av nye klimanøytrale (energi)løsninger for verdens voksende befolkning, og denne satsingen må kombineres med djerve sosiale, politiske og økonomiske reformer på tvers av kontinenter og landegrenser. Utviklingen har trolig også kommet så langt at nye klimanøytrale løsninger ikke er nok. Vi må også finne effektive metoder å ”suge” karbon ut av atmosfæren skal våre barnebarn og deres barn få en like behagelig klode å leve på som oss.

Er du interessert i forskningsnyheter om klima, teknologi og realfag: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt