Nils Chr. Stenseth og Katharine Rose Dean har kartlagt den tredje pest-pandemien, som fortsatt er aktiv. Foto: Bjarne Røsjø, UiO Bruk bildet.

Svartedauden var en pestepidemi som herjet i Asia og Europa på midten av 1300-tallet og tok livet av anslagsvis 75 millioner mennesker bare i Vest-Europa. I Norge døde ca. 60 prosent av befolkningen i løpet av pestårene 1349 og 1350, og så var det slutt. Men i andre deler av Europa kom det stadig nye utbrudd de neste 350 årene.

– Alle har hørt om Svartedauden, men det er mindre kjent at pest-sykdommen kom tilbake til Europa i 1899 og hadde uregelmessige utbrudd de neste ca. 50 årene. I andre deler av verden finnes sykdommen fortsatt. Under det siste store utbruddet på Madagaskar i 2017 ble omkring 2000 mennesker smittet, forteller stipendiaten Katharine Rose Dean ved Institutt for biovitenskap og CEES.

– Men i Vest-Europa har vi heldigvis ikke sett noe til pestbakterien på ca. 75 år, beroliger professor Nils Chr. Stenseth.

Samlet data om den tredje pandemien

De fire UiO-tilknyttede forskerne Katharine Rose Dean, Nils Chr. Stenseth, Lars Walløe og Barbara Bramanti har nå samlet og systematisert en mengde informasjon om det som kalles den tredje pest-pandemien fra en rekke forskjellige kilder. Denne datainnsamlingen har hjulpet forskerne til å forstå hvorfor sykdommen nå ikke finnes i Vest-Europa, forteller Stenseth.

– Det vi antar som mest sannsynlig, er at pesten i middelalderen ble introdusert til Vest-Europa gjentatte ganger fra et eller flere reservoarer i Sentral-Asia og de østligste delene av Europa. Sykdommen spredde seg via handelsruter og menneskers reiser, fortalte Stenseth og Amine Namouchi tidligere i år i denne artikkelen.

– Det er liknende mekanismer som ligger bak utbredelsen av den tredje pest-pandemien, altså den som var aktiv i Vest-Europa på første halvdel av 1900-tallet. Vi visste at det fantes mye informasjon om denne pandemien i ulike arkiver, men vi ble overrasket da vi fant mye mer enn vi hadde ant på forhånd. Mye av informasjonen fantes i det vi kaller «grå» litteratur, som ikke er skrevet eller vurdert av forskere. Men rapporter fra for eksempel lokale helsemyndigheter kan likevel gi god og nyttig informasjon, supplerer Katharine Rose Dean.

Pesten i det moderne Europa

Pest er i utgangspunktet en sykdom som finnes hos gnagere, hvor den forårsakes av bakterien Yersinia pestis. Bakterien kan også smitte mennesker – via lopper – og har flere ganger forårsaket alvorlige epidemier og pandemier av både byllepest og lungepest. Yersinia-bakterien er utbredt i områder der det er så mange gnagere at de ikke blir utryddet av sykdommen, og et slikt område kalles et pestreservoar.

– I dag finnes det slike reservoarer i deler av Sentral-Asia og Nord-Kina, i det sørlige Russland, i den vestlige delen av USA og noen deler av Sør-Amerika, samt på Madagaskar og i deler av Øst-Afrika. Men her i Vest-Europa kan vi ta det helt med ro. Sykdommen finnes ikke i Vest-Europa, og den finnes heller ikke i Australia, New Zealand og Antarktis, beroliger Stenseth.

– Men det er ikke mer enn 74 år siden et ganske stort utbrudd, med 30 mennesker som ble smittet og 15 som døde, i Vest-Europa. Det skjedde i den italienske havnebyen Taranto, forteller Dean. Dette viser et av særtrekkene ved den tredje pestpandemien: Havnebyene var spesielt utsatt.

Startet i det indre av Kina

Det har vært en vanlig oppfatning at den tredje pest-pandemien startet i Hongkong i 1894, men Stenseth og Dean forteller nå at dette er bare delvis riktig.

– Vi har sett på alle tilgjengelige data og kommet til at den tredje pandemien egentlig startet i den kinesiske Yunnan-provinsen omkring 1770. Deretter spredde smitten seg først langsomt over landjorda, men da pesten nådde Yangtse og andre store elver i Yunnan, økte spredningshastigheten. Sykdommen fulgte elvene ut til kysten og nådde fram til Hongkong i 1894, forteller Stenseth.

I løpet av de neste årene spredde pesten seg ut fra Hongkong over store avstander og kom til så forskjellige steder som Bombay, Singapore, Alexandria, Buenos Aires, Rio de Janeiro, Honolulu, San Francisco og Sydney. De to første tilfellene som er kjent i Vest-Europa er fra høsten 1896, da to sjømenn fra Bombay døde av pest om bord på skip som lå ved kai på Themsen i London.

Det første større utbruddet av pest i Vest-Europa kom tre år senere – altså bare fem år etter at pesten hadde nådd Hongkong – i den portugisiske havnebyen Porto i 1899. Ifølge samtidige kilder ble 326 personer smittet, hvorav 111 døde. Den nye datainnsamlingen har vist at det deretter kom flere små og lite kjente utbrudd i Europa, med til sammen ca. 1700 smittede personer, fram til det aller siste tilfellet i 1947.

– Det var stor geografisk spredning mellom disse tilfellene, med tilfeller i 11 vesteuropeiske land og havne- og kystbyer som Lisboa, Marseille, Paris og Pireus. Men det finnes ingen rapporter om pestsmitte i Norden fra denne perioden, forteller Dean.

Dampskip transporterte smitten

Myndighetene i den portugisiske byen Porto reagerte raskt da pesten kom til byens havn i 1899, og de isolerte smittede personer på et sykehus. Legen til venstre i bildet er den franske bakteriologen Albert Camette, som blant annet samarbeidet med Alexandre Yersin om utviklingen av det første immunserumet mot byllepest. Foto: Ukjent fotograf, Institut Pasteur/Archives CNDT

De nye dataene styrker en teori om at den tidlige globaliseringen, med dampskip som fraktet varer over hele verden, bidro til å spre sykdommen med rekordfart.

– Vi skimter også en sammenheng med de europeiske kolonimaktenes storhetstid. Den økte og utstrakte handelen mellom kolonier og kolonimakter bidro til at pesten kunne smitte fram og tilbake mellom havnebyer over store deler av verden. Pesten ble ikke bare fraktet fra India til Europa, men den kunne også bli fraktet både fram og tilbake mellom ulike havnebyer. Men Hongkong var nok utgangspunktet for all denne smitten, forteller Dean.

Forskerne ser altså en sammenheng mellom dampskip, handel og spredning av Yersinia pestis, men det er fortsatt uvisst nøyaktig hvordan dette skjedde. Det var opprinnelig rottene som fikk skylden for spredningen av Svartedauden i Norge, men denne teorien har møtt sterk kritikk de siste årene.

– Det kan ikke ha vært slik at smittede mennesker om bord på skip spredde sykdommen, for mennesker blir synlig syke i løpet av få dager og ville straks blitt isolert. Det er heller ingen grunn til å anta at bare rotter eller andre gnagere om bord på skipene kan ha spredd sykdommen fra havn til havn, for også gnagere blir syke og dør i hopetall, forteller Stenseth.

Mange europeiske havnebyer innførte preventive tiltak på 1900-tallet, med både karantener og inspeksjon av skip som skulle inn i havnene. Et skip fullt av døde gnagere ville neppe fått lov til å komme inn på havna i disse byene.

– Men kanskje er det slik at bakterien selv, eller loppene som overfører smitten fra dyr til mennesker, kan overleve i hvilestadier i for eksempel forsendelser av tekstiler eller korn. Vi vet rett og slett ennå ikke nøyaktig hvordan pestbakterien reiser verden rundt. Men vi vil veldig gjerne finne ut av det, kommenterer Dean.

Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Helsevesen stanser pesten

Glasgow i Skottland ble i august 1900 rammet av et pest-utbrudd som førte til at 35 mennesker ble smittet og 16 døde. De beskjedne tapstallene skyldes i alle fall delvis at byens myndigheter reagerte fort, blant annet ved å sette mer enn 100 mennesker i karantene. I tillegg ble trikker, ferger og til og med mynter desinfisert i stor skala. Dette illustrerer et viktig poeng: Pestbakterien kan bekjempes med god hygiene og et effektivt helsevesen.

– Pestbakterien er langt fra utryddet, men i dag er den bare farlig i områder som har både dårlig tilgang til helsetjenester og reservoarer som sykdommen kan spre seg fra. Det finnes for eksempel ganske mye pestbakterier i USA, men det skjer bare noen få ganger i året at folk blir smittet, forteller Dean.

Den gjennomsnittlige dødeligheten blant ellers friske mennesker som blir smittet av pest og ikke får legebehandling, ligger rundt 20-30 prosent. Den gode nyheten er at det er forholdsvis lett å ta knekken på bakterien med antibiotika.

Klimaendringene øker faren

Theodor Kittelsens ikoniske tegning av Pesta på vei opp trappa. Klimaendringer kan føre til at sykdommen sprer seg fortere. Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Wikimedia Commons

Forskerne har også undersøkt hvor fort en pestepidemi kan spre seg fra sted til sted og analysert hvilke faktorer som påvirker spredningshastigheten. De historiske dataene fra Kina viser at pest spres raskest i regioner med lav befolkningstetthet og høy andel av beite- eller skogsmark.

– Det var et overraskende funn, for tidligere har de fleste trodd at pesten sprer seg fortest i tett befolkede områder. Forklaringen kan være så enkel som at de fleste tett befolkede områder i den perioden vi har undersøkt, også hadde et høyere utviklingsnivå med bedre helsevesen, antyder Stenseth.

Den gjennomsnittlige naturlige spredningshastigheten over land for alle Yersinia pestis-varianter i reservoar-områdene er ca. 7 kilometer i året, men forskerne har funnet noen genotyper som kan «vandre» med opptil 40 kilometer i året. Hvis bakterien derimot kommer seg om bord på et skip, eller følger med på en varetransport over landjorden, er det transportmiddelet som bestemmer hastigheten.

– Vi har også påvist at spredningshastigheten i naturen er lavest ved lufttemperaturer rundt 20 °C. Både høyere og lavere temperaturer kan gi økt hastighet, forteller Katharine Rose Dean.

– Dataene viser også at pestbakterien sprer seg raskere med økende nedbør. Konklusjonen på alt dette blir at de pågående klimaendringene kan øke faren for å bli smittet av pest i varme, tropiske områder og i utsatte områder med økt nedbør på den nordlige halvkulen, utdyper Stenseth.

Klimaendringene er i ferd med å gi Norge et mildere vær med mer nedbør, men forskerne er likevel overbevist om at pestsykdommen ikke vil være en økt trussel hos oss i årene som kommer. Erfaringene fra blant annet utbruddet i Glasgow, for snart 120 år siden, viser jo nettopp at Yersinia pestis kan bekjempes med god hygiene og et effektivt helsevesen.

– Vi kan derfor føle oss ganske så trygge i Norge, men det er en viss fare for å bli smittet i andre deler av verden. Og sykdommen utvikler seg raskt! Hvis du kommer hjem igjen fra for eksempel Madagaskar eller visse områder i Kasakhstan med symptomer på influensa, må du komme deg til legen så fort som mulig. Ellers kan det være slutt i løpet av få dager, understreker Stenseth.

Kontaktpersoner:

Stipendiat Katharine Rose Dean, CEES og Institutt for biovitenskap

Professor Nils Chr. Stenseth, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet

Les mer på Titan:

• Pesten ble importert til Europa flere ganger gjennom nye handelsruter
• Mennesker, ikke rotter, forårsaket pesten i Glasgow
• Skjelett fra Oslos middelalderby forteller om en glemt og dødelig feber

Vitenskapelige artikler:

Lei Xu, Leif C. Stige, Herwig Leirs, Simon Neerinckx, Kenneth L. Gage, Ruifu Yang, Qiyong Liu, Barbara Bramanti, Katharine R. Dean, Hui Tang, Zhe Sun, Nils Chr. Stenseth, and Zhibin Zhang: Historical and genomic data reveal the influencing factors on global transmission velocity of plague during the Third Pandemic. Proceedings of the National Academy of Sciences, May 28, 2019.

Barbara Bramanti, Katharine R. Dean, Lars Walløe and Nils Chr. Stenseth: The Third Plague Pandemic in Europe. Proceedings of the Royal Society B, 17 April 2019.

Katharine R. Dean, Fabienne Krauer and Boris V. Schmid: Epidemiology of a bubonic plague outbreak in Glasgow, Scotland in 1900. Royal Society Open Science, 02 January 2019.

Amine Namouchi, Meriam Guellil, Oliver Kersten, Stephanie Hänsch, Claudio Ottoni, Boris V. Schmid, Elsa Pacciani, Luisa Quaglia, Marco Vermunt, Egil L. Bauer, Michael Derrick, Anne Ø. Jensen, Sacha Kacki, Samuel K. Cohn Jr., Nils C. Stenseth and Barbara Bramanti: Integrative approach using Yersinia pestis genomes to revisit the historical landscape of plague during the Medieval Period. PNAS, 26 November 2018.

Katharine R. Dean, Fabienne Krauer, Lars Walløe, Ole Christian Lingjærde, Barbara Bramanti, Nils Chr. Stenseth, and Boris V. Schmid: Human ectoparasites and the spread of plague in Europe during the Second Pandemic. PNAS, February 6 2018.

Mer informasjon:

Shalene Singh-Shepherd: The third plague pandemic in Europe. The Royal Society Publishing blog, 17 April 2019.