Basert på en omfattende prosess det siste året lanserer Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet sin nye strategi på nyåret. Bærekraft, konvergens og dannelse er tre begreper som på ulikt vis preger den nye strategien. Jeg skal skrive litt her på bloggen om alle tre begrepene. Jeg startet med dannelse. Her skriver jeg litt om konvergens.

Under overskrifen konvergens har vi valgt å skrive følgende i fakultetets nye strategi:

«Konvergens er når flere ulike forhold – fag, metoder eller ideer – som har forskjellig utgangspunkt nærmer seg hverandre og skaper én helhet. Konvergens fører til at nye arbeidsformer oppstår og at nye fagområder skapes. Konvergens skaper nye ideer og gir opphav til nye problemstillinger som gir næring til fagdisiplinene og videreutvikler disse. Konvergens speiler et dynamisk tverrgående tankesett og står stadig mer sentralt i moderne kunnskapsutvikling. Konvergens og tverrfaglig tilnærming er nødvendig for å løse utfordringene formulert i bærekraftmålene.»

Disse setningene står for seg selv, men er også tatt ut av sammenhengen i strategien, så gled dere til å lese strategien. Nå gjenstår bare finpuss og den skal etter planen lanseres 4. februar 2019. Kortversjonen fra strategien er at konvergens, på ulikt vis, vil prege utviklingen i årene som kommer og at fakultetet i denne sammenheng har et særlig ansvar for å utvikle fremragende tverrfaglighet i forskning og utdanning. Under følger noen betrakninger rundt konvergens som ikke nødvendigvis står i strategien.

Matematikk og penger

I matematikken er konvergens et kjent begrep og det er ikke et nytt fenomen at store og små ting smelter sammen til én helhet. At hele verden handler med penger, dvs. én imaginær vare, som kan brukes til å kjøpe alt mulig er et resultat av en global konvergerende prosess som ha foregått gjennom flere tusen år. At det finnes flere forskjellige valutaer er bare en detalj, så lenge man kan veksle mellom de ulike valutaene når man beveger seg rundt på kloden. I dag handler vi i all hovedsak med elektroniske penger, som i seg selv er en slags konvergens mot én ny form for penger. Myntene og sedlene er byttet ut med «bits and bytes». Når store ting konvergerer finnes det også utbrytere, som f.eks. bitcoin, og noen få steder kan man fortsatte bytte vare mot vare dersom man blir enig om prisen. Hvor mangle epler koster et par sko? Varebytte i stor skala er svært tungvindt. Den globale forordningen penger ble løsningen. Penger er en forordning som har kommet for å bli, selv om penger også skaper utfordringer vi ikke liker. Nok om det!

Konvergens og divergens (utenfor oss selv)

Konvergens og divergens (det motsatte av konvergens) påvirker oss. Den mest kjente industrielle konvergensen i moderne tid var da telekommunikasjonsbransjen for omlag 20 år smeltet sammen med IKT-bransjen. Det skjedde i løpet av svært kort tid. Telefonen, eller mer presist mobiltelefonen, ble omdannet til en datamaskin som man også kunne bruke som en gammeldags telefon.

På omtrent samme tid skjedde det, etter mitt skjønn, en nokså merkelig oppsplitting i norsk næringsliv – en stor og viktig norsk bedrift, nemlig Norsk Hydro, divergerte og ble til flere selskaper. Ledelse og eiere i Norsk Hydro valgte å splitte opp konsernet for å rendyrke de ulike forretningsområder. Det første jeg observerte var at Hydro Seafoods ble solgt før det virkelig tok av i oppdrettsnæringen, deretter gikk det slag i slag og de tre store forretningsområdene ble til henholdsvis selskapene Yara (kunstgjødsel), Norsk Hydro (aluminium), mens Olje&Gass-delen av Norsk Hydro havnet i Statoil, nå Equinor. Alle tre er i dag velfungerende og gode selskaper med tette bånd til oss. Denne prosessen ble, slik jeg oppfattet den, gjennomført basert på to klare argumenter, nemlig at en oppsplitting ville synliggjøre store underliggende verdier for eierne, og at det hersket en klokketro på at økt fokus på hvert enkelt forretningsområde ville gi større avkastning. Dette kan ha vært riktig, men det kan også problematiseres.

Et konglomerat, som Norsk Hydro i noen utstrekning var, har imidlertid også noen sterke sider, og det er særlig to av disse sterke sidene som synes å ha vært fremtredende for konglomerater gjennom tidene. Alle forretningsområder innenfor et konsern, eller et konglomerat, vil av ulike grunner ikke alltid gå like godt. I slike situasjoner vil de ulike forretningsområdene i et konglomerat kunne hjelpe hverandre. Det å være et konglomerat bidrar til å spre risiko. Det andre styrken er deling av kompetanse og løsninger på tvers av enheter i konglomeratet eller konsernet. Dette er spesielt viktig når nye muligheter åpner seg. Hvordan klarte Norsk Hydro, uten nevneverdig støtte fra andre, å bli et kraftfullt oljeselskap på svært kort tid? Jeg har ikke kjennskap til dette i detalj, men det vil overraske meg om det ikke var fordi Norsk Hydro hadde effektiv tilgang til nødvendig kunnskap og høykompetent arbeidskraft i egen organisasjon da de bestemte seg for å bli et oljeselskap.

Styrken ved å være et konglomerat ble tonet ned da Norsk Hydro divergerte og ble til flere separate selskaper. Var dette klokt i en verden der alt henger sammen med alt og gjør det i stadig større grad. Det skal bli spennende å lese historikernes dom over prosessen som endte med oppsplittingen av Norsk Hydro. Hovedgrunnen til at jeg syntes det var litt merkelig at Norsk Hydro valgte å splitte seg opp på den tiden var at digitaliseringen var godt i gang og at verden allerede for 20-30 år siden så at den ville føre til ulike former for konvergens. (Selv om det var politisk umulig hadde det kanskje vært riktigere for staten Norge å fusjonere inn Equinor i Norsk Hydro, dvs. beholde kongomeratet!) Forøvrig kunne vel Norsk Hydro også ha oppnådd det de ønsket, nemlig økt synliggjøring av verdier og større fokus på de ulike forretningsområdene gjennom bruk av andre styringsmodeller enn full oppsplitting  av selskapet. Dette er imidlertid historie og historien kan ikke endres.

Det hadde imidlertid vært utrolig interessant å ha hatt datidens Norsk Hydro i hele sin bredde når vi nå går inn i en tid med enda kraftigere konvergens mellom bransjer (og fag), ikke minst når vi sammen med resten av verden skal nå de ambisiøse bærekraftsmålene.  Selv om jeg her uttrykker meg svakt kritisk til oppsplittingen av Norsk Hydro har vi et godt og fruktbart samarbeid med Norsk Hydro, Yara, og de andre bedriftene som ble født ut av gamle Norsk Hydro for omlag 20 år siden.

Grunnen til at jeg skriver om konvergens og divergens utenfor oss selv er at disse fenomenen i næringslivet og offentlig sektor har stor betydning for hvordan vi utvikler oss som et forskningsintensivt universitet. Konvergensen i IKT-bransjen og divergensen i den energikrevende industrien i Norge, som skjedde omtrent samtidig var viktig for oss og den er fortsatt viktig i dag. Vi leverer kunnskap og kompetanse til samfunnet og når samfunnet endrer seg må vi også tenke nytt, ikke minst for å være i forkant av utviklingen. Når store næringer og store offentlige etater snur seg rundt er alltid det lurt å følge med.

Konvergens og divergens (innenfor oss selv)

For 3-400 år siden var vitenskapene i mye større grad samlet enn de er i dag. Grunnen var selvfølgelig at det var kun få menn (det var bare menn på den tiden) som drev forskning slik vi forstår forskning i dag, nemlig det å søke det ukjent og dokumentere sine funn for ettertiden.  Etter hvert som vi nærmer oss vår tid blir vitenskapene mer og mer viktig og omfanget av vitenskapelig tenkning øker. Det oppsto et naturlig og sterkt behov for spesialisering, som i sin tur førte til etablering og utvikling av sterke fagisipliner. De fleste av disse fagdisplinene er fortsatt svært viktige og ingenting tyder på at sterke fagdisipliner blir mindre viktig i årene som kommer. Vitenskapen divergerte altså inn i ulike fagdisipliner. Noen vil hevde at dette var uheldig, men jeg mener det var bra for kunnskapsutviklingen. Forskere gikk inn i dybden i fagene og utviklet kunnskaper som vi senere har lært oss å benytte på tvers av fag. Det betyr ikke at denne divergensen ikke har skapt utfordringer, f.eks. at det tidvis har vært vanskelig å kombinere fag som bruker ulik terminiologi på omtrent det samme fenomenet. I dag opplever vi på den ene siden at konvergens mellom fagområder bidrar til å styrke fagdisipliner og på den andre siden at kunnskap fra sterke fagdisipliner er avgjørende for å oppnå god konvergens.

Gjennom menneskehetens historie har ting konvergert og ting har divergert, men i sum synes det som om konvergens vinner. Dette utsagnet er jeg ikke sikker på, men rent intuitivt tror jeg det er riktig. Innen vitenskapene har vi opplevd både divergens og konvergens. Akkurat nå er konvergensen sterk og uttrykker seg på forskjellige måter. Her en noen eksempler:

• Ny metoder, idéer og løsninger oppstår når fag møtes og av og til oppstår også helt nye fag. Dette kalles gjerne tverrfaglighet (i noen sammenhenger flerfaglighet), men kan også defineres som en viss form for konvergens.
• Når de samme metodene oppstår i ulike fag, eller når ulike fag finner det hensiktsmessig å bruke felles metoder for å oppnå økt innsikt i faget har vi en annen type konvergens. I dag driver man med maskinlæring (dataanalyse) innen stadig flere fag, også utenfor naturvitenskap og teknologi. Dette gjøres for å gi oss økt vitenskapelig innsikt eller for å løse anvendte problemstillinger enten de kommer fra industrien eller offentlig sektor.
• Utvalgte deler av metodefagene matematikk og informatikk blir også stadig viktigere i andre fag, også utenfor naturvitenskap og teknologi. Dette skyldes en blanding av tilgang på regnekraft og store datamengder, men også behov for den innebygde logikken som finnes i matematikk og informatikk.
• Akademia lever i en stadig sterkere symbiose med verden omkring og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet har ca. 400 samarbeidspartnere i næringsliv og offentlig sektor.  Det er slående å observere at tilærmet sammenfallende problemstillinger oppstår samtidig over et stort antall ulike bedrifter og enheter i offentlig sektor. Er dette en form for konvergens?
• Videre lurer jeg på om det er en voksende delingskulturen hos den oppvoksende generasjon. Dersom den delingskulturen faktisk eksisterer og utvikler seg vil den opplagt bidra sterkt til konvergens.

Det synes å være klart at digitalisering har vært en driver for konvergens og verden var (med noen få unntak) fulldigitalisert for omlag 10 år siden. Skal verden komme noe i nærheten av å nå FNs bærekraftsmål må det samarbeides bredt og på mange plan. Ulike former for konvergens mellom fag og bransjer må oppstå for at menneskeheten skal finne den bærekraftige veien gjennom det 21. århundre. Det interessante er også at konvergensen mellom fag, metoder, idéer og bransjer går så raskt at konvergens også synes å stå frem som en tung global trend – en tung global trend som driver andre fenomener videre, f.eks. digitalisering.