Hjertet mitt smeltet i møte med nysgjerrige barn.

Nylig kjørte jeg i det fine vinterværet (ja, jeg innrømmer at det faktisk er ganske fint når det er akkurat sånn som det var i Oslo i da - strålende sol på klar himmel som glitrer i snøen, i 7 minusgrader) til Fredrikstad, og Høgskolen i Østfold for å snakke om "kjernefysikk og forskning og sånn - historien om en rosanerd". I salen i går var det en del barn, og da jeg var ferdig, kom det noen ned til meg; noen ville ta en selfie (sååå koselig), og noen var vel strengt tatt mer ungdom enn barn og lurte på hva jeg tenkte om UiO vs. NTNU.

Og så, bak de større barna, står en liten jente med viltert blondt hår, og pappaen hennes sier "Bare gå bort og spør, du". Hun kommer bort og ser opp på meg med store øyne, smiler og sier med klar og tydelig stemme:

Tror du jeg kan bli forsker?

Og hjertet mitt smeltet. Selvfølgelig kan du det! Da må du bare være kjempenysgjerrig og stille masse spørsmål om hvorfor ting er som de er, og så må du lese masse bøker og følge godt med på skolen. Hun nikket energisk, og så fortalte hun meg at hun visste hva hva x+x blir, og da jeg spurte "Ja, hva blir det da?", sa hun at det kommer an på hva det blir, da, men hvis det for eksempel blir 12, så er x lik 6. *Smelt* igjen!

Hun var 7 år gammel og min heltinne denne dagen. Jeg håper hun blir forsker og at jeg møter henne igjen om 20 år. Det hadde vært så fint! Og hvis noen lurer: Dette er grunnen til at jeg gjør det jeg gjør - og at jeg kan elske det, og at jeg ikke kan slutte, og at det er viktig!

Dette innlegget er opprinnelig fra Sunniva Roses blogg

Mer på Titan.uio.no:

• Roboter blir noen av legens viktigste hjelpere
• Feilmedisinering av barn kan unngås med 3D-printede tabletter
• - Du trenger ikke bli lege for å redde liv