Julius graver med redskap og styrker en evolusjonsteori

Var det tilgangen til kjøttmat eller evnen til å grave opp røtter og knoller som gjorde det mulig for menneskets forfedre å utvikle våre store og energislukende hjerner? Da forskere så at selveste Julius og de andre sjimpansene i Kristiansand Dyrepark brukte redskaper til å grave opp godsaker, ble teori nummer to plutselig mye sterkere.

by Bjarne Røsjø - 15. may, 2019

Sjimpansen David Greybeard visste ikke at han skrev seg selv inn i evolusjonshistorien da han i oktober 1960 stakk et gresstrå inn i en termitt-tue og trakk det ut igjen. Deretter spiste han de sinte termittene som hadde bitt seg fast på strået. Den uskyldige scenen ble observert av den senere så berømte britiske antropologen og apeforskeren Jane Goodall.

Senere samme høst så Goodall at sjimpansene i nasjonalparken Gombe i Tanzania også kunne rive bladene av en kvist, før de brukte den til å fange termitter. Dermed hadde hun dokumentert at sjimpanser både kan bruke enkle redskaper og forbedre dem. Dette var et revolusjonerende funn, for inntil da hadde forskere trodd at det bare var mennesker som kunne bruke verktøy.

Nå har Norges største dyrekjendis gjennom tidene – selveste Julius – og sjimpansevennene hans i Dyreparken i Kristiansand bidratt til et nytt vitenskapelig fremskritt i samme gate. Adriana Hernandez-Aguilar ved CEES har nemlig ledet en forskergruppe med deltakere fra flere universiteter. Sammen har de dokumentert at Julius & co også kan bruke enkle verktøy til å grave opp røtter, knoller og annen næringsrik, underjordisk mat.

Ingen forskere har tidligere observert at sjimpanser kan bruke verktøy nettopp til å grave, og dette er et viktig funn fordi det kaster et nytt lys over menneskets evolusjon. Den vitenskapelige artikkelen om oppdagelsen ble publisert i tidsskriftet Plos One onsdag 15. mai.

Hva gjorde oss til mennesker?

Etter at Jane Goodall observerte sjimpansen David i 1960, har forskere funnet mange andre eksempler på at dyr – som kråker og blekksprut – kan bruke verktøy på ulike måter. Men observasjonene i Kristiansand står likevel i en klasse for seg, fordi sjimpanser som bruker grave-verktøy griper rett inn i en gammel debatt blant evolusjonsforskere: Hva var det som gjorde at menneskets stamfar begynte å utvikle den store hjernen som er karakterisk for arten vår? De store hjernene bruker nemlig mye energi, og hva slags mat var det som leverte denne energien?

– Det er særlig to teorier som har stått mot hverandre. Litt forenklet: Var det poteten eller kjøttet som gjorde at vi kunne utvikle den store hjernen? forklarer Hernandez-Aguilar.

Den ene evolusjonsteorien går nærmere bestemt ut på de første hominidenes hjerner begynte å vokse etter at de begynte å spise kjøtt, som de kan ha skaffet via jakt.

– Men kjøttmat må ha vært en usikker matkilde; derfor ser vi også at det oppstår en arbeidsdeling i menneskelige jeger- og sankersamfunn. Kvinnene samler frukt, røtter, insekter og andre ting som gir en trygg tilgang på mat, mens mennene går på jakt og nedlegger et bytte av og til, forteller hun.

Den rivaliserende potet-teorien går isteden ut på at det var karbohydratene i rotknoller, røtter og andre underjordiske plantedeler som gjorde det mulig å utvikle menneskeapenes store og energikrevende hjerner. Studier av fossiler etter tidlige menneskeaper i slektene Australopithecus, Paranthropus og Homo har vist at både kranieanatomi, tannslitasje og emaljekjemi støtter opp under potet-teorien. Men teorien har hatt en svakhet: Ingen hadde noensinne sett at sjimpanser – menneskets nærmeste slektning i dyreriket – kunne bruke verktøy når de graver etter mat.

– Men nå har vi altså sett at sjimpansene i Kristiansand kan bruke verktøy og skaffe seg mat som ligger nedgravd. Da blir en adferd som tidligere ble sett på som sentral for menneskets evolusjon, men som aldri tidligere var observert, plutselig mer levende. Da kan vi utvikle nye ideer om hvordan denne adferden kan ha oppstått hos våre evolusjonære forfedre i dyreriket, forteller Hernandez-Aguilar.

Viktig observasjon i Tanzania

Adriana Hernandez-Aguilar fikk ideen til forskningsprosjektet i Kristiansand etter at hun hadde vært på feltarbeid i Tanzania.

– Mens jeg jobbet med en doktoravhandling om ville sjimpanser i Tanzania, oppdaget jeg spor etter at aper hadde brukt verktøy på en måte som ikke var beskrevet tidligere. Jeg fant hull i bakken, matrester og kvister og pinner som så ut som om de hadde vært brukt som graveredskap. Men sjimpansene jeg studerte var sky og ikke vant til mennesker. Derfor fikk jeg aldri sett at de gravde, forteller hun.

Siden det var så vanskelig å observere sjimpanser i Afrika, ringte CEES-forskeren til dyreparken i Kristiansand isteden. Der ble både Hernandez-Aguilar og hennes daværende studenter, Alba Motes-Rodrigo og Parandis Majlesi, ønsket hjertelig velkommen. Dermed kunne forskerne sette i gang med forsøkene.

Forskerne gjennomførte i praksis to forsøk, begge på øya som er et viktig tilholdssted for sjimpansene i deler av året. Øya er ganske stor og har både trær og annen vegetasjon som skulle vise seg å komme til nytte i det andre forsøket.

Vil du ha flere forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Sjimpanser liker frukt

– I det første forsøket gravde vi først hull som vi plasserte frukt i, uten at sjimpansene kunne se hva vi gjorde. Deretter slapp vi sjimpansene ut på øya, og da spiste de straks opp frukten vi hadde gitt dem, forteller Hernandez-Aguilar.

I parentes bemerket: Sjimpanser er veldig glad i frukt, men de som bor i dyrehager har lett for å legge på seg. Derfor gir dyrepasserne dem mer grønnsaker enn frukt, så det blir en ren festdag hvis sjimpansene får mer frukt enn de er vant til.

Etter at sjimpansene hadde fråtset i frukt noen dager, begynte forskerne å dekke til godbitene med jord. Samtidig la de fram kvister og pinner ved siden av hullene. Da forskerne trakk seg tilbake, varte det ikke lenge før de fleste sjimpansene hadde funnet ut hvordan de kunne bruke de enkle redskapene til å grave opp de fristende fruktene.

Etter enda noen dager blandet forskerne leire i tildekkingsjorda, for å gjøre den vanskeligere å grave i. Det stanset ikke Julius og de andre sjimpansene: Da klarte fortsatt å grave opp frukt.

Forskerne markerte også de nedgravde fruktene med små flagg, fordi det gjorde forsøkene mer realistiske. I naturen kan jo spiselige røtter og knoller ofte befinne seg under karakteriske planter som sjimpansene kan gjenkjenne, forteller Hernandez-Aguilar.

Sjimpansene fant verktøy selv

Deretter var det tid for neste forsøk, som gikk ut på å grave ned frukt uten at sjimpansene samtidig ble tilbudt redskaper. Forskerne hadde allerede sett at sjimpansene kunne bruke kvister og pinner til å «fiske» etter mat som hadde falt i vannet.

Denne gangen lot forskerne være å blande inn leire i jorda de brukte. Da foretrakk noen av sjimpansene å bruke hendene til å grave opp godbiter, mens de andre tok seg en tur rundt på øya og fant kvister og pinner som kunne brukes til graving. De laget altså ikke verktøy i den forstand, men fant «verktøy» som allerede lå på bakken etter å ha falt ned fra trærne på øya.

Adriana Hernandez-Aguilar oppsummerer med å fortelle at alle de voksne sjimpansene, unntatt én voksen hunn, klarte å grave opp minst én godbit med hendene. De åtte andre sjimpansene som ble studert, blant dem Julius, klarte også å bruke enkle redskaper mens de gravde.

Julius hjalp forskerne

historiske sjimpanser

Antropologen Louis Leakey mottok høsten 1960 et begeistret telegram fra Jane Goodall, med beskjed om at sjimpanser kunne bruke redskaper. Da kom han med et berømt svar: "Nå vi må omdefinere verktøy, omdefinere mennesket eller akseptere sjimpansene som mennesker".
Forskerne som studerte sjimpanser i Kristiansand så at de brukte kvister og pinner på seks ulike måter: Til å sondere, perforere, dunke, grave, skyfle og utvide hullet.

Adriana Hernandez-Aguilar understreker at ingen – heller ikke dyrepasserne i Kristiansand – noensinne tidligere har rapportert om at sjimpanser kan bruke graveredskaper. Denne adferden er ikke blitt observert blant ville sjimpanser og heller ikke rapportert om blant temmede sjimpanser eller individer i dyreparker.

– Men sjimpansene i Kristiansand var kjappe til å finne ut hvordan dette skulle gjøres, selv om de ikke hadde tidligere erfaring med graving. Dette er altså noe sjimpanser kan gjøre uten at de har sett andre sjimpanser – eller mennesker – grave etter noe som helst. Sjimpanser er smarte! kommenterer hun.

Det finnes bare én tidligere forskningsrapport om at menneskeaper i fangenskap kan bruke redskaper til å grave. Fire av sju dvergsjimpanser (bonoboer) som ble studert i en dyrehage i Des Moines i USA klarte å bruke redskaper, i likhet med to av de åtte dvergsjimpansene i Wuppertal Zoo i Tyskland. Men ingen har noensinne sett at ville dvergsjimpanser bruker verktøy til å grave opp mat.

– Nå vet vi altså at både dvergsjimpanser og sjimpanser, som er to forskjellige arter, kan beherske gravingens kunst, sier Adriana Hernandez-Aguilar.

Og så er det jo litt morsomt at selveste Julius, Norges største dyrekjendis, har hjulpet forskerne til å få ny innsikt i menneskets evolusjon.

– Mange dyrearter kan være vanskelige for forskere å observere i vill tilstand. Denne studien er et godt eksempel på hvordan dyr i dyreparker kan studeres for å få viktig kunnskap om dyrene i naturen, sier biolog Helene Axelsen i Dyreparken i Kristiansand.

Kontaktperson:

Forsker Raquel Adriana Hernandez-Aguilar, CEES og Institutt for biovitenskap

Den vitenskapelige artikkelen:

Alba Motes-Rodrigo, Parandis Majlesi, Travis Rayne Pickering, Matthias Laska, Helene Axelsen, Tanya C. Minchin, Claudio Tennie, and R. Adriana Hernandez-Aguilar: Chimpanzee extractive foraging with excavating tools: Experimental modeling of the origins of human technology. Plos One, published May 15 2019.

Les mer på Titan:

Mer informasjon:

The Jane Goodall Institute UK: Toolmaking

Jane Goodall’s Good for all News: David Greybeard – The famous chimps of Gombe

Kategori:

Naturvitenskap

Livsvitenskap

Artikkel

Julius graver med redskap og styrker en evolusjonsteori