I juni 2017 ble stortingsmeldingen om humaniorafagene i Norge enstemmig vedtatt, og jeg fikk gleden av å være saksordfører i Stortinget. De spesielt interesserte kan faktisk se debatten som gikk i Stortinget 13. juni 2017 her!

Hva skal vi med humaniora?

Stortingsmeldingen er det første politiske dokumentet som gir en helhetlig gjennomgang av humaniorafeltet i Norge. Forskningsrådets internasjonale fagfelleevaluering, som var den første i sitt slag, viste at Universitetet i Oslo (UiO) har det største og sterkeste humanioramiljøet i Norge. UiOs forutsetninger for å følge opp Humaniorameldingen er dermed gode, og UiOs styre har vedtatt at det er ønske om en bred institusjonell forankring. Det betyr at flere fakulteter skal ta i bruk og inkludere humanistene i sine respektive fag – med tro på at dette vil bringe frem ny og interessant kunnskap i møte med de store samfunnsutfordringene, enten det dreier seg om medisinske eller teknologisk relaterte temaer.

Et strålende eksempel på samarbeid på tvers er RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse. Det er et senter for fremragende forskning (SFF), hvor Institutt for musikkvitenskap ved Det humanistiske fakultet (HF) samarbeider med Institutt for informatikk ved Det matematisk- naturvitenskapelige fakultet (MN) og Psykologisk institutt ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV). Forskningen i senteret, som ledes av Anne Danielsen og Alexander Refsum Jensenius, skal avdekke de grunnleggende kognitive mekanismene som ligger til grunn for menneskers rytme og tidsopplevelse. De fikk for øvrig UiOs innovasjonspris i 2018, og navnene til de to lederne av senteret er vel verd å merke seg!

RITMO fikk UiOs innovasjonspris i 2018, Foto UiO

Humanioradagene ved UiO

I disse dager markerer Universitetet i Oslo Humanioradagene, med fokus på hvordan UiOs humanistiske fagmiljøer kan gi bidrag til løsninger til mange av utfordringene morgendagen vil bringe, som klima, velferd og migrasjon. UiOs rektor Svein Stølen åpnet Humanioradagene og skrev om dette i Khrono.

Hva skal vi med humaniora? Dette spørsmålet er tittelen på en rapport om de humanistiske fagenes situasjon i Norge som ble utgitt av Fritt ord i 2014. Rapporten, som ble skrevet av en arbeidsgruppe ledet av Tore Rem og Helge Jordheim er ingen offisiell utredning, men den stiller spørsmål som; hva skal vi med litteratur, og kunst, og historie og språk? I boken drøftes situasjonen til de humanistiske fagene i det norske samfunn, og de spiller inn forslag til mulige kursendringer og tiltak for å styrke norsk humaniora i møte med dagens og fremtidens utfordringer. For, som samfunn er det ingen tvil om at vi har god bruk for behov for humanistisk kunnskap.

Hvis vi ser rundt oss i dagens verden på klimaendringer, migrasjon og raske teknologiskifter, er vi raskt inne på spørsmål om identitet, verdier, kultur og etikk som treffer rett inn i de humanistiske fagene. Mange av dagens problemstillinger springer ut av menneskelige handlinger. For å forstå motivene folk handler og har handlet ut fra, må vi vite noe om deres forestilling om verden. 

Vi må stille krav og forventninger til humanistene

Som realist kan det være vanskelig å sette seg inn i metodene og temaene humanistene arbeider med. Men, det er lett å forstå at det ikke holder å få en maskin il å fungere hvis ikke menneskene som skal bruke den forstår hva den skal brukes til og hvorfor. Mellommennskelige relasjoner er kompliserte, det er også samfunnet vi lever i. For å bringe verden fremover er vi avhengige av å forstå den kompleksiteten vi befinner oss i, som er en salig blanding av de fleste akademiske disipliner. Et samfunn er alltid i bevegelse, og derfor er det også nødvendig å justere kursen. Det er nødvendig å tenke nytt om hvordan vi kan gjøre endringer både ved de humanistiske forsknings- og utdanningsinstitusjonene og i det samfunns- og arbeidslivet som skal ta i bruk humanistisk kunnskap formidlet gjennom forskningsresultater og kandidater.

I Norge har vi helt siden andre verdenskrig hatt klare politiske forventninger og krav til fag som naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk. Store offentlige investeringer er gjort i laboratorier og utstyr. Samfunnsvitenskapelige fag har også vært gjenstand for stor politisk interesse.

Men, vi har ikke hatt tilsvarende politiske forventninger eller krav til humaniora. Det har vi nå. Meldingen inneholder tiltak for at det politiske rammeverket vi har, skal passe bedre til humanioras egenart. Den synliggjør at det ikke bare er på universiteter og høyskoler det utføres viktig humanistisk forskning, men også i arkiver, biblioteker, museer og forskningsinstitutter.

Det er en erkjennelse at humanistene sitter med kunnskap, ferdigheter og verktøy som brukes for lite i arbeidet med å håndtere store samfunnsutfordringer. Poenget er ikke at humanistene skal endre sin egenart, men vi må sørge for at humanistene i større grad samarbeider med andre fagmiljøer og vice versa. Humanistene sitter på perspektiver vi er helt avhengige av. Hvis vi ser rundt oss i dagens verden på klimaendringer, migrasjon og raske teknologiskifter, er vi raskt inne på spørsmål om identitet, verdier, religion, kultur og etikk – altså humanistiske perspektiver. Mange av problemstillingene springer ut av menneskelige handlinger. For å forstå motivene folk ut fra må vi vite noe om deres forestillinger om verden.

De humanistiske fagene har en sentral plass i skolen og i kulturlivet, men det bør være like naturlig at de også har en sentral rolle i næringslivet og for eksempel også i en institusjon som Forsvaret, skrev jeg i Khrono sommeren 2017, da meldingen ble vedtatt.