Vi utvikler ny kunnskap og ser enorme fremskritt i det som kalles persontilpasset kreftbehandling, men vi ser også store utfordringer i både helsevesen, byråkrati og politikk.

Det var vel dette hovedinntrykket jeg satt igjen med etter å ha ledet et frokostmøte hos Kreftforeningen i slutten av mai. Sammen med pasientorganisasjonen og LMI gikk vi sammen om et møte om persontilpasset kreftmedisin. Dette var bare begynnelsen, for på Arendalsuka i midten av august følger vi opp med et tilsvarende arrangement med tittelen Verdien av persontilpasset medisin!

Hva er persontilpasset kreftbehandling?

Hva legger vi egentlig i det? Persontilpasset kreftbehandling handler om å tilpasse behandling av sykdom til den enkelte pasient basert på pasientens egen biologi. Veien dit går via forskning på genetisk variasjon som gir innsikt i hvorfor noen blir syke, og andre ikke. Målet er å forstå hvordan medisinen virker på hver enkelt pasient slik at man øker sannsynlighet for at en behandling virker og med færre bivirkninger. Med de mulighetene vi i dag har for å analysere store datamengder finnes det også nye muligheter for å tilpasse behandlingen til hver og en av oss. Mulighetene er altså enorme, men det ligger også en del utfordringer foran oss. Det er også grunn til å spørre om vi her i landet klarer å gripe mulighetene som ligger foran oss og om vi evner å implementere det i vårt eget helsevesen.  Spørsmålet vi stilte var; er Norge forberedt på implementering av persontilpasset medisin? Svaret er ikke klinkende klart!

Lovende forskningsfunn

Innlederne professor Anne Hansen Ree, UiO/Ahus, patolog Hege G. Russnes, OUS, og Ali Areffard, fagsjef for immunonkologi ved Bristol-Myers Squibb (BMS) ga oss, fra hvert sitt ståsted, en innføring i mulighetene og fremskrittene innen persontilpasset kreftbehandling i Norge i dag.

Ree og Russnes presenterte svært lovende forskningsresultater fra den kliniske studien MetAction. Fra mars 2014 til mars 2016 har et enormt tverrfaglig apparat utført eksperimentell behandling på kreftpasienter som har endestadium kreft, og man derfor ikke har noen annen behandling å tilby. I løpet av de to årene ble 26 pasienter implementert i studien, og av dem kunne man evaluere effekten på behandling på ti av pasientene. Resultatene er oppløftene. Seks av pasientene hadde effekt etter gitte kriterier og tre av dem får fortsatt behandling den dag i dag. Behandlingen de får er immunterapi. Dette er pasienter som i utgangspunktet ikke hadde lenge igjen å leve. Ved hjelp av DNA-sekvensering av vevsprøver av spredningstumorene kan teamene til Ree og Russnes skreddersy behandling for hver enkelt pasient. Det er ikke rapportert om alvorlige bivirkninger av den behandlingen som ble gitt.

Med slike eksempler og store fremskritt i forskningen er det lett å bli utålmodig. Jeg kjenner det røsker i politikerhjertet mitt når jeg får høre om historier som dette. Hva skal til for å få dette inn, opp og frem i norsk helsevesen? En av kvinnene som har vært med i studien har alvorlig tarmkreft, etter 57 behandlingsuker konstaterer sykehuset at svulstene er så godt som borte. I dag er kvinnen i full sving med jobb og tre tenåringsbarn.

Norske forskere med nytt gjennombrudd, faksimile fra VG 02.04.18

Les mer om det legene drister seg til å nesten kalle et mirakel i VG.

Skal Norge holde tritt med den rivende utviklingen krever det gode systemer og vilje til å satse. Det er behov for friske midler, investering i teknologi og infrastruktur. Bare tenk hvilke enorme mengder helsedata en slik behandlingsform vil kreve. Et annet viktig moment for oss i utdanning- og forskningsinstitusjonene er den kompetansen, ekspertisen og infrastrukturen vi bygger opp i hver enkelt forskningsstudie. Professor Ree uttrykte på frokostmøtet at hun er redd for hvor alt dette forsvinner nå når forskergruppen publiserer de endelige resultatene. Helsevesenet er ikke bygget for å ivareta og følge opp det mange studier gir oss av ressurser.

Kreftspesialistene har fått en enorm verktøykasse i bekjempelsen av kreft. Ved å finne de spesifikke egenskapene til kreftcellene hos hver enkelt pasient kan man gjøre et raskt og effektivt valg av en personlig behandling. Dette vil være besparende på alle måter, både for pasient og samfunn. Det har skjedd enormt mye på forskningsfronten, med mange lovende, nye behandlingsmetoder. Det betyr håp for mange pasienter som vi tidligere ikke kunne tilby behandling. Den store utfordringen ligger i å utnytte og implementere alle de nye behandlingsmulighetene i vårt omfattende helsesyestem. For å lykkes med det må vi samarbeide på tvers, både forskere, byråkrater og helsepolitikere.

Mer på Titan.uio.no:

• Ti gode nyheter om kreft
• Helsedata er landets viktigaste ressurs, seier forskar
• Cellens onde tvilling