Strategiprosessen ved Universitetet i Oslo, Norges eldste og beste universitet, er godt i gang. Blikket rettes mot 2030, og ambisjonen må være at Universitetet i Oslo skal befeste seg som et internasjonalt ledende forskningsintensivt breddeuniversitet.

Vi synes det er stas at rektoratet inviterer til åpen debatt om hvor Universitetet i Oslo skal bevege seg de neste 10 årene (Uniforum 24.06.2019), og vi vil gjerne bidra til å øke engasjementet. Vi har fulgt debatten nøye, og vi har selv deltatt med kommentarer og innspill i ulike sammenhenger. Her er en felles fremstilling av hva vi tror bør være hovedretningen i UiOs strategi mot 2030.

Vi mener at Universitetet i Oslo det neste tiåret vil kunne ta ytterligere skritt for å svare ut ambisjonen om å være et internasjonalt ledende forskningsintensivt breddeuniversitet. Det er en realistisk ambisjon, og det er en riktig ambisjon, kort og godt fordi Norge trenger et slikt universitet. Et forskningsintensivt breddeuniversitet i kjernen av en nasjons kunnskapsutvikling er nødvendig for en bærekraftig demokratisk, kulturell, sosial og økonomisk samfunnsutvikling.

Gjennom grunnleggende langsiktig forskning har Universitetet i Oslo de siste 200 årene bygd opp en faglig bredde som spenner fra teologi til teknologi. Med et stort antall sterke fagmiljøer innen humaniora, samfunnsvitenskap, jus, naturvitenskap, teknologi og helsefag har UiO unike forutsetninger for å kunne svare ut de store forventninger som fins til tverrfaglig samarbeid og utvikling. Bredden og de kvaliteter som ligger i den, plasserer UiO allerede høyt på listen over verdens forskningsintensive breddeuniversiteter.  Men vi kan mer!

For å løse store samfunnsutfordringer som klimaendringer og samfunnssikkerhet, må det selvfølgelig drives kunnskapsutvikling innen naturvitenskap og teknologi, men humaniora og samfunnsvitenskap er like viktig når denne type samfunnsutfordringer skal forstås og løses. Det handler om hvordan mennesker, samfunn og kultur, både globalt og lokalt, preges av klimaendringer, krig og terror, og om hva som skal til for å skape oppslutning om demokratiske institusjoner og prosesser. Her fins det ingen enkle svar, men UiO har med grunnlag i sterke fagdisipliner og innovative arbeidsmåter et unikt utgangspunkt for å skape radikalt tverrfaglig samarbeid, og for å finne svar på viktige spørsmål og skape nye løsninger for en bærekraftig samfunnsutvikling. Derfor bør strategien mot 2030 ha som mål å sette UiO enda bedre i stand til å utnytte den bredden som finnes i egen organisasjon.

Bredde handler imidlertid ikke bare om faglig utvikling og forskning i og mellom fagdisiplinene. Det handler også om hvordan vi konstruerer våre utdanninger på alle nivåer, hvordan vi driver undervisning og utvikler læringsmiljøer, og sist, men ikke minst, handler det om studentene, deres behov og viktige rolle ved et universitet. Med sine sterke fagmiljøer, som også mønstrer et stort antall fremragende forelesere og veiledere, i hele den vitenskapelige bredde er UiO langt fremme. Denne posisjonen må kontinuerlig røktes og utvikles slik at UiO, ikke bare er, men fremstår og erfares som et attraktivt studiested for dyktige og motiverte studentene fra hele verden. På UiO skal de få muligheten til å utvikle seg faglig og menneskelig. Bredde handler derfor også om mangfold og mulighet til å utfolde seg i et skapende og lærende miljø. 

Skal vi lykkes med denne ambisjonen, mener vi følgende punkter er avgjørende

1. Det kreves en grundig bevisstgjøring, både internt og eksternt, hva det vil si å være et internasjonalt ledende forskningsintensivt breddeuniversitet. Skal vi lykkes må vår eier og samfunnet rundt oss også forstå hva dette handler om.
2. Det må etableres mekanismer, herunder insentiver, som stimulerer til bedre utnyttelse av bredden i virksomheten. Dette kan gjøres på ulikt vis, men det synes rimelig opplagt at UiO må tåle større dynamikk i hvordan virksomheten drives og organiseres. 
3. Det må etableres en bred erkjennelse av at noen svært viktige fagområder, som er nødvendig for å opprettholde bredden, i liten grad vil kunne hente ekstern finansiering. Det må derfor etableres forståelse for dette med tilhørende mekanismer som verner om disse fagene, ikke inn i evigheten, men i et perspektiv som ivaretar forskningens iboende langsiktige natur. Historien har vist er det er tilnærmet umulig å bli god i forskning på kort tid, og ingenting tyder på at disse tidsperspektivene er vesentlig annerledes nå enn før.
4. Det må etableres og investeres i noen velfungerende allianser med utvalgte forskningsintensive universiteter rundt omkring i verden, primært universiteter som har en rimelig sammenfallende ambisjon. Universitetet i Oslo er allerede i gang med dette, men for å lykkes kreves relativt store investeringer over lang tid.
5. Med forskning på høyt internasjonalt nivå følger utdanning på høyt internasjonalt nivå.  På nasjonalt nivå vil forskningsintensive og utdanningsintensive universiteter kunne være gjensidig forsterkende og UiO bør etablere god og hensiktsmessig samhandling med utvalgte utdanningsintensive universiteter i Norge.

Vi vil avslutningsvis understreke at det å satse bredt ikke betyr at det satses på alt. For UiO handler det om å stimulere utvikling av sterke fag- og læringsmiljøer i bredden av vitenskapene og la denne bredden være grunnmuren i strategien mot 2030.

---------------------

Dette innlegget, skrevet sammen med Aud V. Tønnessen, dekan ved Det teologiske fakultet, ble første gang publisert i Uniforum 7. juli 2019.