Finse forskningsstasjon – hardt klima krever hardføre forskere

I 1965 leide Universitetet i Oslo en gammel steinhytte på Finse, 1200 meter over havet. Prisen var fem kroner i året.

Det var starten på det som nå er forskningsstasjon og kurssenter med plass til over 50 personer.

To snaue kilometer må forskere og studenter gå fra Finse stasjon. Kanskje får de en forsmak på fjellheimens røffe værforhold. Er de heldige, kan de nyte utsikten mot Hardangerjøkulen.

– Forskningsstasjonen er lett tilgjengelig med tog, og det er et ekstremt miljø her som vi må reise langt for å studere ellers, sier førsteamanuensis Torbjørn Ergon ved UiOs Institutt for biovitenskap.

Ergon, som er bestyrer for forskningssenteret, sammenligner Finse med Svalbard. Men det er mye enklere å ta toget til Finse fra Oslo eller Bergen enn å reise til Svalbard.

Været i dag

Været er et naturlig samtaleemne når alle samles rundt frokostbordet. Her blir ingen overrasket om det faller snø midt i juli.

Men det kan by på problemer for masterstudentene som er her for å gjøre feltarbeid. Én skal lete etter gnagerbæsj. En annen skal kartlegge hva som finnes av vegetasjon i et kvadratkilometerstort område på vidda. Ingen av delene er særlig lett hvis snøen legger seg.

Regn er heller ikke særlig attraktivt feltarbeidsvær, særlig ikke siden det gjerne kommer susende i tosifret antall sekundmeter. Finse får med seg uværet enten det kommer østfra eller vestfra.

Fra inn- og utland

Samtidig er det akkurat disse vær- og klimaforholdene som er Finses fortrinn som forskningsfelt. «Et klima som i ekstreme tilfeller har et arktisk preg», skriver Eivind Østbye i artikkelen Finse – et senter for høyfjellsforskning.

Etter debutsommeren 1965 fikk universitetet blod på tann. Den lille steinbua med åtte sengeplasser var ikke stor nok, og i 1972 ble et ti ganger større nybygg tatt i bruk. I 1996 ble arealet doblet med en ny kurs- og konferanseavdeling.

Torbjørn Ergon ble sendt til Finse for å studere lemen allerede i 1994. Da tok han hovedfag ved Universitetet i Bergen. UiO og UiB har samme bruksrett til anlegget. I tillegg kan forskere fra resten av landet og fra hele verden søke seg hit.

– Over tid har det vært ca. en fjerdedel fra Oslo, en fjerdedel fra Bergen, en fjerdedel andre norske forskere og en fjerdedel utlendinger, forteller Ergon.

Første sortering

Hvis været ikke spiller på lag, blir det innedag. Men det betyr ikke at forskerne sitter i ro og tvinner tommeltotter.

Alt som er samlet inn av prøver, enten det er planter, lav eller muselort, skal undersøkes og klassifiseres. Fra dagligstua åpner en dør seg til en korridor med laboratorier.

Ikke supermoderne og avanserte lab-er som de er vant til i hverdagen, men i hvert fall nok til en første grovsortering. Dermed slipper de å ta med alt etterarbeidet hjem.

Alle vekstene som ble plukket på forsøksfeltet dagen før, skal kartlegges før neste skritt i forskningsprosessen. Det er mest mose og lav som legges under de seks–sju mikroskopene som er i bruk.

Selv med noen av landets fremste eksperter rundt bordet, er det noen arter som må sendes videre til DNA-analyse før forskerne er helt sikre.

Kort sommer – lang vinter

Biologene dominerer gjennom den korte sommeren på Finse. Snøen ligger lenge ut over det vi kaller våren i lavlandet. Vekstsesongen til plantene er bare noen måneder lang. Dyrene som lever av dem, har heller ikke mye tid i det fri.

Om vinteren trives isbreforskere og andre geovitere ekstra godt her.

– Det er stort sett forskere fra biofag og geofag, men det er veldig bredt innenfor disse fagene, sier Ergon til Titanuio.no.

Og de utnytter hverandres kunnskap. Geofysikere har for eksempel studert områder her oppe i detalj i flere år. Snødybde, snøforhold og hvordan snøen legger seg avhengig av vindforhold.

Denne kunnskapen er gull verdt for biologene som nå samler planter og lort. Takket være detaljerte GPS-målinger kan de vite nøyaktig hvor dyp snøen har vært akkurat der de samler prøvene sine.

Været i morgen

Finse Alpine Research Center

Den biologiske forskningen har lange tradisjoner på Finse. Professor Kaare Strøm gransket livet i ferskvann på Finse allerede på 1920-tallet.

I 1965 fikk universitetet tilbud om å leie den nedlagte kraftstasjonen Garpen fra NSB for fem kroner i året. Her innredet biologene sin første provisoriske feltstasjon samme år.

I 1972 ble Høyfjellsøkologisk forskningsstasjon på ca. 700 m² åpnet, med forelesningssal, undervisningsrom, laboratorier og oppholdsrom.

I 1996 ble kursaktivitetene og forskningsvirksomhetene adskilt. Undervisningslokalene og oppholdsrommene for studenter og forelesere fikk plass i et nybygg som sto ferdig samme år.

Garpen leies i dag ut til studenter og ansatte ved UiO og UiB når den ikke benyttes av stasjonen.

Kilde: Uniforum

Forskere og studenter står selv for matlagingen. Ved kurs og konferanser kan de få servering i spisesalen i det nyeste bygget, men små grupper ordner seg selv.

Etter en lang dag i felten eller på laboratoriet kan det nok også være fristende å ta den korte turen (i motvind) til Finsehytta og en kokkelaget treretters.

Etter middag er det morgendagens vær som opptar folket på forskningsstasjonen. Og det legges planer for hva som skal gjøres neste dag.

Ingenting overlates til tilfeldighetene. Slik har det vært på Finse i over 50 år.

– Det er gjort veldig mye forskning her før, så vi har en solid kunnskapsbase å bygge på, sier Torbjørn Ergon.

Det ville neppe vært mulig uten en fast base der de har tilgang til frysere, klimaskap og mikroskoper – og den essensielle snøscooteren om vinteren.

– Det er veldig viktig å ha et sted å gjøre forskningen. Vi har ikke så veldig mye fasiliteter her, men vi har laboratorier til å sortere litt, og vi har et sted å bo, sier Ergon.

Og selvfølgelig en hel vidde med et helt spesielt klima og et unikt plante- og dyreliv å forsyne seg av.