Utgangspunktet var delfiner og hvaler, eller rettere sagt hvaler, siden delfiner er hvaler. Har delfiner språk? Og hvorfor har de begeistret mennesker til alle tider? Oppdraget fra Titan-redaktøren gikk ut på å snakke med professor Karl Inne Ugland om slike spørsmål.

Ugland har holdt utallige forelesninger og populærvitenskapelige foredrag om sine kjære sjøpattedyr. Biologistudentene elsker hans stil med spissformulerte, ofte provoserende utsagn – og hans tilbøyelighet til å trekke inn alt fra morsomme observasjoner til fascinerende dybdekunnskap fra en lang rekke fagområder. De blir med ham på spekkhoggersafari i Lofoten og stiller på uformelle diskusjonskvelder på Blindern, også lenge etter at de er ferdige med studiet.

I mars 2018 ble han tildelt Olav Thon-stiftelsens pris for fremragende undervisning, etter forslag fra nettopp studentene. I begrunnelsen heter det: «Han har endret undervisningen ved å integrere forskningen med anvendte problemstillinger fra industrien og forvaltningen og har i en årrekke fått utmerkede tilbakemeldinger fra studentene.»

Ikke nok med det. Alle sier han er lett å snakke med. Han har mange tiårs erfaring med å være i medienes søkelys og uttaler seg gjerne til journalister om kontroversielle spørsmål. Bedre utgangspunkt for å intervjue en marinbiologiens nestor skal man lete lenge etter.

Det var bare det at det var så mye annet han hadde lyst til å snakke om...

- Ingen er uberørt etter nærkontakt med sjøpattedyr, sier professor i marin biologi Karl Inne Ugland. Foto: Vibeke Ugland

For er det ikke spennende at hans professorat på Universitetet i Oslo ble opprettet i en tid da Norge var ledende hvalfangstnasjon? På 1930-tallet var det et stort behov for mer kunnskap om hvalens biologi. Einar Gerhardsen skriver i sine memoarer at en av de viktigste oppgavene i Norge etter krigen var å bygge opp igjen hvalfangsten.

Ble med på hvalfangst

På 1980-tallet sto Ugland midt i stormen da den internasjonale hvalfangstdebatten raste. For å lære mest mulig om vågehval og grønlandssel, hadde han reist med norske fangstskuter til Ishavet. Han var sammen med fangstfolkene ved iskanten.

– Jeg fikk mye av min utdannelse der oppe, som god, gammeldags viltbiolog. Du får et annet syn på disse dyrene og jakten på dem enn hvis du bare sitter på et kontor. Det blir mer fornuft og mindre følelser, kommenterer Ugland, som er over gjennomsnittet opptatt av å skjelne mellom nettopp faktabasert kunnskap og irrasjonelle følelser.

– Menneskehjernen er konstruert slik at følelser påvirker alt vi tenker og gjør. Når vi skal tenke logisk og gjøre resonnementer, kan vi ikke bare skru av følelsene og det vi bærer med oss i form av minner, overbevisninger og preferanser. Folk synes at hvaler er elegante og imponerende dyr. Når de attpåtil er smarte, må det bety at all fangst må forbys. En typisk feilslutning, mener professoren.

Lite bekymret for Nordishavet

Lignende misforståelser forekommer innenfor miljø- og klimafeltet. Nordområdene er et godt eksempel på en feilslutning, ifølge Ugland. 

– Nordishavet er av de mest robuste havområdene i verden. Alle sier det motsatte, at det er det mest sårbare. Men man glemmer havstrømmene. Den elektromagnetiske strålingen fra solen varierer syklisk, slik at temperaturen i havet endrer seg. I perioder på seks til åtte år er det vekselvis varmere og kaldere. Dette favoriserer ulike fiskeslag. Under slike forhold må artene være svært tilpasningsdyktige for å klare seg.

Folk sier at artene er sårbare fordi miljøet forandrer seg. Ugland sier tvert imot at artene er robuste fordi de har tilpasset seg det skiftende miljøet.

Han kaller seg klimarealist. Han mener politikerne forenkler og gjør klimaendringer til et altoverskyggende spørsmål fordi det tar oppmerksomheten bort fra andre, vanskelige saker.

– Hva er en politiker? Det er en som skal sanke stemmer, ikke en som skal løse samfunnsproblemer.

Arven etter Nansen

Når vi snakker om nordområdene, glir samtalen over på Norges forhold til Russland og pomorhandelen som foregikk mellom folk i Russland og Norge gjennom flere hundre år.

– Russland og Norge har hatt konflikter i nord, men vi har løst dem uten å løsne en kule. Ikke mange land kan si det samme!

Ugland har alltid interessert seg for Fridtjof Nansen. Han har skrevet flere artikler om polarforskeren, som var både nevrolog og oseanograf og fikk avgjørende betydning for forholdet mellom Russland og omverdenen i mellomkrigstiden. Ugland sier han er den eneste utlendingen som har sluppet til i "The Yearbook of the Russian Academy for Diplomacy" – attpåtil med to artikler: én om Nansens vitenskapelige innsats i Arktis og én om pomorhandelen.

Etterhvert er det blitt flere artikler. Sammen med en russisk advokat har han nettopp publisert en artikkel om den historiske utviklingen av internasjonal lovgivning på havet.

– Apropos internasjonale havrett, så har jeg satt meg inn i spillteori, fordi jeg ser klare sammenhenger mellom spillteori og forhandlinger. Jeg har laget en spillteoretisk modell som forklarer hvordan klimaspørsmålet har kommet til å dominere den politiske agendaen, og jeg gleder meg til å holde foredrag om dette.

Streptokokker førte til kirurgi-artikkel

I 2018 ble foten til Ugland angrepet av streptokokker. Legene i Oslo ville amputere, helst rett under kneet. Han gjorde undersøkelser i Tyskland og fant ut at han kunne få en moderne behandling lokalt i den angrepne knokkelen. I München ble han møtt med den motsatte holdningen av den hadde opplevd i Norge. De tyske kirurgene ville unngå amputasjon ved hjelp av biosement og stamceller.

–  De klarte å redde foten, og like spennende: Jeg ble invitert til å analysere deres eksperimentelle, operative resultater på 40 pasienter, forteller han.

– Manuskriptet, der jeg bidro med den statistiske analysen, ble sendt inn for publisering i mars. Samarbeidet med de tyske kirurgene har vært veldig spennende og gitt meg mange nye impulser!

Kan vi leve evig?

Ugland har deltatt på utallige konferanser og seminarer over hele verden. Og kastet seg inn i faglige diskusjoner av mange slag. Overalt har han fått venner og knyttet kontakter. En av dem var den amerikanske science fiction-forleggeren Jim Baen, som døde i 2006.

Ugland ble bedt om å skrive et kapittel i en minnebok til ære for Baen. Her utviklet han en teori om hvorfor vi mennesker ikke kan håpe på å leve evig. Det skapte enorm interesse.

– Jeg har aldri sett på makan. Det kom tusenvis av innlegg for og mot min teori, som i sin essens var en analogi til at det er optimalt å konstruere en racerbil slik at den kollapser kort etter målpassering. Jeg var totalt uforberedt og trodde verden skulle forgå!

Da gikk det litt roligere for seg da Ugland på 1980-tallet skrev barneboka Sommer med selene – basert på egne og familiens opplevelser med seler i Oslofjorden. Men boka solgte i 15 000 eksemplarer.

Så er vi altså tilbake blant sjøpattedyrene.

Delfiner er ikke kjæledyr

Delfiner er flokkdyr. De kommuniserer med tre ulike typer lyd. Foto: Colourbox

Til alle tider har mennesket vært opptatt av delfiner og i undring fortalt historier. Flere av dem er blitt bekreftet i våre dager. Det handler blant annet om delfiner som beskytter svømmende mennesker fra haiangrep, delfiner som hjelper sjøfolk i havsnød og delfiner som hjelper fiskere med fangsten.

Ugland går heller ikke av veien for å holde foredrag om delfinens helbredende og beroligende evner. I USA bruker noen bading med delfiner som behandling av barn med autisme. Det må nevnes at det er kontroversielt. Og det eksperimenteres intenst med å la folk med ukjente indre lidelser bli bombardert med delfinenes pulserende klikk-lyder.

– Vi må ikke la oss forlede til å tro at de er kjæledyr eller har menneskelige egenskaper. Ville delfiner biter hvis de blir irritert, sinte eller redde. Når mennesker hopper ut til delfiner, blir de forstyrret, og det resulterer ikke sjelden i at menneskene er blitt trukket under og til og med bitt.

– Det er vanskelig å vite hva som er delfinenes virkelige motivasjon for slik adferd. Jeg har selv observert at hvaler trekker bort fra områder med mange delfiner fordi delfinene opptrer som plageånder. Deres "lek" med hval består i at delfinene renner snuta inn i hvalens kropp og sannsynligvis biter litt. Det hele ender som når vi blir angrepet av mygg eller veps; først prøver vi å slå tilbake, etter en stund flykter vi.

Allerede de gamle grekerne…

I den greske mytologien fortelles det om sjønymfer som rir på delfiner. Her poserer Amphitrite. Malt av Hugues Taraval  i 1780, tilhører Mead Art Museum.

Delfinene opptrer i den greske mytologien. Sjønymfene red på delfiner. Poseidon, havets gud, ville gifte seg med Amphitrite, som var dronning for sjønymfene, men uvillig.

Hun gjemte seg på et ukjent sted i Atlanterhavet for å unnslippe. Poseidon sendte mange forskjellige dyr for å finne henne, men alle mislyktes.

Så sendte han ut delfinene, og de ikke bare fant henne, men klarte også å overtale henne til å bli med på å møte Poseidon. Som belønning fikk de et stjernebilde oppkalt etter seg, i dag kjent som Delfinen.

Hvalene oppsto i Middelhavet

For 55 millioner år siden – altså i virkelighetens verden – fantes et enormt, sammenhengende, grunt havområde mellom det som nå er Gibraltar og det som nå er Indonesia. Dette kalles Tethyshavet. På slutten av 1900-tallet fant forskerne ut at de første hvalene begynte å utvikle seg her. Det skjedde ca. 12 millioner år etter at dinosaurene døde ut. Etterhvert som Afrika drev nordover mot Europa, ble Tethyshavet innelukket. Vi kjenner det i dag som Middelhavet.

Hvalene utviklet seg altså fra landlevende pattedyr langs elvene som rant ut i Tethyshavet. Gradvis mistet de bakbena og tilpasset seg fullt og helt et liv i sjøen. De klarte det på 15 millioner år – som er kort tid i evolusjonssammenheng.

– Jo mer jeg studerer hvalene, jo mer imponert blir jeg over deres fysiologi. Se hvordan de svømmer, puster, dykker, hører, spiser – hvorfor de klarer å drikke saltvann og hvordan de orienterer seg ved hjelp av sonar, det vil si pulserende klikklyder de selv sender ut. Det er nesten utrolig at de klarte å utvikle alle disse tilpasningene i løpet av 15 millioner år, sier den begeistrede professoren.

– De gamle grekerne hadde selvsagt ingen muligheter for å forstå hvordan naturen hadde skapt delfinene og de andre hvalene. Men de var fullt klar over at delfinene er pattedyr og ikke fisker.  De gjenkjente pattedyrenes trekk i delfinene, som høy kroppstemperatur, lunger og unger som vokser opp på morsmelk.

Lever i 50 år

Den mest kjente delfinarten kalles tumler, på engelsk bottlenose dolphin, Tursiops truncatus. Den er vanlig over hele verden i tropiske og tempererte havområder. Hunnene er ofte territorielle, mens hannene beveger seg over større avstander og oppsøker ulike grupper med hunner. Tumlerne ses oftest i grupper på mellom 2 og 40 individer.

Ungen kalles kalv og blir voksen omkring tiårsalder. En kalv er sammen med moren i mange år. Dødsraten er høy de første årene, og bare 50 prosent overlever barne- og ungdomsårene. Tumlerdelfiner kan bli omkring 50 år.

Delfiner danner såkalte fisjons-fusjonssamfunn, som betyr at de lever i grupper som oppløses samtidig som det dannes nye. Hunnene har store nettverk. Hannene danner gjerne allianser med to til fem andre hanner. Det er typisk for fisjons-fusjonsstrukturen at gruppen omdannes hver time, dag eller uke.

Lager plystrelyder

– Her kommer evnen til å kommunisere med lydsignaler godt med. De har tre ulike typer akustisk lyd som de bruker for å kommunisere, forklarer Ugland.

1. Bredt register av sonarklikk, brukes for ekko-lokalisering når de dykker, svømmer eller leter etter mat.
2. Serier av raske støt eller klikk som gjentas, de kalles «burst-pulse» på engelsk. Dette er harde lyder som signaliserer en følelsesmessig tilstand, som for eksempel aggresjon.
3. Smalt register av kompliserte plystrelyder som kalles signaturer og som brukes i kontakt med andre individer. Hvert individ har sitt eget, personlige kallesignal. Det fungerer i praksis som når mennesker roper på hverandre.

– Signaturene brukes i sosiale situasjoner. Omkring halvparten av lydene som lages av frittlevende delfiner, er slike plystrelyder. De brukes oftest i to typer situasjoner, den ene når mor og kalv skal holde sammen eller gjenforenes og den andre i forbindelse med parring.

Hunndelfiner kan bli kontrollert og nærmest holdt i fangenskap av hanner i lengre perioder. Da lager hannene en distinkt, lavfrekvent lyd som får hunnen til å svømme mot dem. Hvis hun ikke gjør dette, vil hannene opptre aggressivt.

Delfinen bruker også lyd til ekko-lokalisering. Den anvendelsen av lyd er fundamentalt forskjellig. Når de skal kommunisere med andre delfiner, må lyden fylles med informasjon som skal tolkes av andre.

Når lyd brukes til ekko-lokalisering, er formålet oftest å finne fisk og byttedyr. Ultrasoniske lydbølger inneholder informasjon om objekter når de reflekteres, og det er mulig å skille objekter fra hverandre. En delfin kan identifisere en fisk som er 2,5 cm lang fra en avstand på 70 meter.

I motsetning til den populære oppfatningen er tumlerdelfinen én av svært få pattedyrarter med dødbringende, aggressiv adferd overfor andre arter uten at hensikten er å drepe for mat.  I Skottland har man flere ganger observert at delfiner har utøvd blind vold mot niser. Rekorden er likvidering av en flokk på 42 niser. Ingen har funnet en god forklaring på denne adferden, som ligner det ulv presterer mot sau og isbjørn mot sel.

– Ingen er uberørt

Professor Ugland har ikke bare en vitenskapelig tilnærming til sjøpattedyrene, men også en følelsesmessig.

De siste årene har han reist med studentene til Lofoten for å se spekkhoggere på nært hold. Etter å ha iakttatt egne reaksjoner og nøye observert studentene som får se sjøpattedyrene for første gang, slår han fast at «de gjør noe med deg».

– Du blir transformert. Man kan godt le av slike påstander, men da har du ikke selv opplevd nærkontakt med disse dyrene. For å få de virkelig store opplevelsene, må du være mye på havet – og ha flaks. En gang var noen av oss i en liten båt og ble omringet av over hundre spekkhoggere – ingen av oss var den samme etterpå!

Les Ugland m/fleres artikkel om kommunikasjon og dialektforskjeller hos steinkobbe, vår vanlige kystsel: Geographic variation and acoustic structure of the underwater vocalization of harbour seals (Phoca vitulina) in Norway, Sweden and Scotland

Les mer på Titan.uio.no:

• Nebbhvaler reagerer voldsomt på militære ubåtjakt-sonarer
• Tare - en mulig milliardindustri
• Hun er bestevenn med dyr som er 150 millioner år gamle