Artikkel

Nå kan naturen kartlegges fra kontorstolen

Heidrun Ullerud
Å finne spesifikke plantearter i et område, gjør det mulig for naturkartleggere å si hvilken naturtype det er der. En nattfiol, som Heidrun Ullerud ser på, er en typisk art i norske slåtteenger. Foto: Julie Kalveland/UiO Bruk bildet.

Nå kan naturen kartlegges fra kontorstolen

Dagens måte å lage økologiske kart på, er dyr og treg, men det ligger store muligheter i ny teknologi, mener forsker Heidrun Asgeirsdatter Ullerud.

– Vi har holdt på med naturkartlegging siden 80-tallet, men vi har bare kartlagt litt over 10 prosent av arealet i Norge så langt. Det er veldig lite, sier forsker Heidrun Asgeirsdatter Ullerud.

I juni disputerte hun ved Naturhistorisk museum på UiO med doktorgradsavhandlingen «Land cover mapping: methods and quality». Økologen har forsket på hvordan vi kartlegger natur i Norge og kommet fram til at det er mulig å både senke kostnadene og øke kartleggingstempoet dersom man åpner opp for nye metoder.

Lager kart over planters trivsel

Naturkartlegging foregår gjennom å lage kart over ulike naturtyper, så man får et kart over vegetasjonen i et bestemt område.

– Kartene sier noe om de grunnleggende forholdene: Hvilke planter som vokser i området og hva som kunne ha vokst der ellers, forklarer Ullerud.

Vegetasjonskartene beskriver for eksempel fuktighet og kalknivå, basert på hvilke planter som trives på stedet. Kartene sier også noe om hva slags påvirkning området har vært utsatt for.

–  Hvis en eng har vært slått over lang tid, så gir det for eksempel en spesiell naturtype, forklarer hun.

– Enklere enn å lete etter arter

Heidrun Ullerud
Heidrun Ullerud ved slåtteenga som er anlagt i Botanisk hage ved Naturhistorisk museum i Oslo. Dette er en av naturtypene Ullerud og andre naturkartleggere ofte møter på i felt. Foto: Julie Kalveland/UiO Bruk bildet.

Å lage kart som viser naturtypen i et område, er både mindre ressurskrevende og en mer presis metode enn å kartlegge arter enkeltvis.

– Å finne ulike arter tar veldig lang tid og krever høy kunnskap. Det er bare en håndfull eksperter i Norge som kan skille ulike typer mose, men det å gjenkjenne en naturtype, er enklere, sier Ullerud.

– Vi har mange ulike arter i Norge. Vi kan si at vi skal verne dem enkeltvis, eller så kan vi se på hvilke habitater de liker, hvor de trives, og ta vare på litt større enheter. Det er også ofte tilfeldig hvor plantene er. Du kan for eksempel finne rødlistede arter som er på en plass på grunn av tilfeldigheter og ikke kommer til å være der over lengre tid. Den generelle økologien som vi kartlegger, er ikke tilfeldig.

Kartlegger like godt inne

Problemet er bare at dagens metode for å lage vegetasjonskart er dyr og treg.

– Selv om det går fortere å kartlegge økologi enn arter, så går det fortsatt sent. Miljødirektoratet hadde hundre kartleggere ute i felt i fjor. De kartla under 1 prosent av landet. Man bruker i dag ekstremt mye ressurser på veldig små områder, poengterer Ullerud.

Hun har forsket på hvordan teknologi kan bedre kartleggingen.

– Mine forsøk er blant de første som viser gode resultater av kartlegging på data. Forskningen viser at vi kan kartlegge en del naturtyper like bra inne som ute, sier forskeren.

Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi? Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Ser gress og busker på kontoret

Flybilder med svært god oppløsning, 3D-utstyr og datamodeller er forklaringen på hvorfor Ullerud kan kartlegge naturen uten å ha tatt på en plante.

– Det er nesten som om jeg flyr over landskapet mens jeg sitter på kontoret. Jeg kan se hvor det er høyere gress, lavere gress, busker og strukturen i skogen, sier Ullerud.

– Det blir til stadighet flere kartlag tilgjengelig. For eksempel bruker man LIDAR, en slags radar, til å måle opp en høydemodell for hele landet. Det gjør at jeg kan zoome inn på ei lita celle i kartet og vite nøyaktig høyden over havet og vegetasjonen. Om jeg i tillegg har noe som sier hvor fuktig det er der, kan jeg si hva slags naturtype det er i cella.

Mister ikke jobben

Likevel vil ikke feltkartleggerne miste jobben helt, påpeker Ullerud.

– For å kunne bruke mine modeller, trenger jeg noen eksempler på hva slags forhold som kan knyttes til de ulike naturtypene. Det får man kun gjennom feltdata, sier hun.

Men ved å legge inn dataene fra feltkartleggerne, vil det være mulig å trene opp modellen Ullerud bruker, og feltdataene vil kunne brukes på større områder.

– Det er også en del vi ikke finner ut med flybildetolkning eller datamodeller. Flybilder viser oss jo ikke vegetasjonen på bakken under trærne i en skog.

Kan bli raskere og billigere å utrede

Funnene fra forskningen bør nå få praktiske følger, mener Ullerud.

– Forskningen viser at hvis vi kombinerer forskjellige metoder, er det et potensial for å lage kart mye raskere enn vi gjør i dag og å kunne dekke en mye større andel av landet.

Dette vil også være en fordel for de som planlegger inngrep i naturen, påpeker hun.

– De aller fleste planleggingsprosesser er i dag pålagt konsekvensutredninger før man bygger en vei, bygger en bygning eller lager et jorde. Alt dette krever at man drar ut og kartlegger naturen. I dag må du planlegge, vente på feltsesongen om sommeren og hyre inn en feltarbeider som kan lage en rapport. Om man isteden hadde hatt et økologisk kart i utgangspunktet, kunne man bare brukt dette. De nye metodene betyr at planleggingsprosesser kan gå mye fortere enn i dag.

Kontakt:

Heidrun Asgeirsdatter Ullerud, stipendiat ved Naturhistorisk museum

Mer på Titan.uio.no:

Les også

Brent jordhytte etter at feltskjæren Akulinin døde av pest på steppen i Kirgisia

Sovjetisk lærdom: Pestbakterien kan kontrolleres, men ikke utryddes

Myndighetene i Sovjetunionen brukte enorme ressurser – og enorme giftmengder – i et forsøk på å utrydde pestbakterien som blant annet forårsaket Svartedauden. Bakterien lot seg ikke utrydde, men til gjengjeld lærte sovjeterne en bedre strategi for å bekjempe slike sykdommer.