Alle som bruker ostehøvelen, vet den er en norsk oppfinnelse. Folk bruker også binders, men det er en myte at det er en norsk oppfinnelse.

Mange hadde på et tidspunkt et anstrengt forhold til Java på grunn av problemer med nettbanken. De fleste vet dog at datamaskiner må programmeres for for eksempel å kunne tilby nettbank til folk, og at Java er et språk for å kunne programmere datamaskiner.

Det mange imidlertid ikke vet, er at Java som et av de mest brukte programmeringsspråk på verdensbasis, er basert på en en norsk oppfinnelse. Og at denne oppfinnelsen i år runder 50 år. Mens ostehøvelen ikke overraskende har overlevd siden 1925 (egenskapene til brunost er de samme som den gang), er det mer bemerkelsesverdig at en oppfinnelse innen databehandling, hvor utviklingen ellers skjer veldig fort, fremdeles er brukbar 50 år etter.

Pionerer med tavle og kritt. Bjørn Myhrhaug, Sigurd Kubosch, Kristen Nygaard og Ole-Johan Dahl diskuterer Simula.

I 1967 så verden for første gang en ny, revolusjonerende måte å programmere datamaskiner på – i Norge, av alle steder. Inntil da foregikk programmering på datamaskinens premisser. All informasjon måtte representeres ved hjelp av simple ting som tekst og tall som datamaskiner var gode til å håndtere. Programmene var tilsvarende detaljerte for å håndtere disse, og det var lett å gjøre feil.

Med programmeringsspråket Simula ble det i 1967 innført en helt ny måtte å programmere på. Nå fantes det jo ikke nettbank i 1967, men faktisk er bankautomaten også 50 år i år. Hvis man i 1967 med Simula skulle ha laget en nettbank, da ville man direkte kunne representere ting som konti, bankkunder, transaksjoner som objekter inne i datamaskinen. Denne måten å programmere på ble derfor kjent som objekt-orientert programmering For første gang kunne de som programmerte datamaskiner få ting direkte representert i datamaskinen i stedet for å måtte forholde seg til ting som datamaskinen var god til.

Når man i dag bruker et reservasjonssystem for å bestille for eksempel flyreiser, så vil det tilsvarende være objekter som representerer fly, sete, destinasjon, billett, og så videre.

Denne måten å programmere datamaskiner på er så opplagt (når den først var oppfunnet) at flertallet av dagens programmeringsspråk er basert på den. Java var ikke det første, det kom først i 1995 i forbindelse med fremkomsten av internettet. Alan Kay ble inspirert av Simula til å lage Smalltalk, et språk som ble laget for å kunne lage det som vi i dag kjenner som nettbrett. Dette var tidlig i 70-årene på Xerox Parc i USA. Nettbrett fikk de ikke laget, men grafiske brukergrensesnitt som vi kjenner dem i dag så dagens lys: manipulering av objekter på dataskjermen. En av de største brukere av Simula, Bjarne Stroustrup, så potensialet for «vanlig» industriell utvikling med denne type programmering, og laget i 80årene C++ som en utvidelse av et meget brukt språk C. C# er Microsofts svar og minner på mange måter om Java.

Selv om det siden 1967 har blitt laget mange nye programmeringsspråk, så har det ikke blitt laget noe så epokegjørende som denne norske oppfinnelsen: objekt-orientert programmering!

Hvem var det så som i 1967 var så fremsynte? Det var to norske forskere, Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard. Dahl var en av datidens fremste programmerer og Nygaard hadde sett behovet for – og hadde visjonen om – et språk for å kunne programmere store og komplekse systemer. De møttes på Forsvarets Forskningsinstitutt, Nygaard som sjef for Regnekontoret og Dahl somvernepliktig. Da Nygaard ble ansatt på Norsk Regnesentral ble Dahl med, og de startet da det som skulle føre frem til Simula i 1967.

Nå var det ikke slik at folk stod i kø og oppmuntret to av datidens beste forskere til å gjøre dette. Tvert imot fikk de klar beskjed om at de fantes programmeringsspråk nok og at Norge uansett ikke var stedet for å lage noe nytt.

Vi som senere fikk anledning til å jobbe sammen med dem vet at dette ikke var nok til å stoppe dem. De som opplevde selve utviklingen av Simula på nært hold kan fortelle om ikke bare to sterke – men også vidt forskjellige personligheter. Det at de lyktes tilskrives ofte dette. Nygaard var den visjonære og den som fik det til organisatorisk og økonomisk, mens Dahl var den som fikk ideene realisert på datamaskinene.

Noen ganger kunne det gå hett for seg. En nyansatt på Norsk Regnesentral kom en gang forskrekket ned til sentralbordet.

— Hva skal vi gjøre? Det står to menn og sloss foran tavlen i andre etasje.

— Nei, det er ikke farlig. Det er bare Kristen og Ole-Johan som diskuterer Simula.

Dahl ble senere Norges første professor i databehandling og bygget opp Institutt for Informatikk ved Universitet i Oslo. Nygaard fortsatte på Norsk Regnesentral med å lage en ny type språk, som verden først mange år senere fant ut var en god ide. Nygaard ble også professor og var sentral i oppbygningen av den del av faget som hadde å gjøre med systemutvikling hvor berørte parter ble involvert helt fra starten. Dette regnes også som opplagt i dag.

Økonomisk ble denne norske oppfinnelse ikke noen suksess, men de ble hedret med en lang rekke priser for det arbeide de hadde gjort. I 2000 blev de Kommandører av St Olavs Orden. I 2001 fikk de Turing Award, og i 2002 John von Neumann-medaljen.

Blant disse henger nok Turing Award høyest  – den regnes som databehandlingens Nobelpris.

Dahl og Nygaard var alltid klar på at det hadde vært mange mennesker involvert i arbeidet med Simula og at det ikke hadde blitt noe av uten innsatsen til disse. Verdt å fremheve er Bjørn Myhrhaug. Han var både medforfatter av dokumentet som definerte Simula og sentral i implementasjonen.

Som en del av feiringen var det også avduking av Norges første IEEE milepel-plakett for å markere at objekt-orientering ble oppfunnet her. En slik plakett markerer en «historisk frembringelse innenfor elektrisk og elektronisk ingeniørvitenskap». Det finnes ikke mange slike i Norden. I Danmark finnes det en (1902) og i Sverige en (1954).

LES OGSÅ: Simula: Norsk forskningsbragd i IT runder 50