Hvert år arrangerer vi et sommerseminar i DESIGN-gruppa. I år ble seminaret holdt av vår førstelektor Svein Hovde, og tematikken dreide seg rundt repetisjon og variasjon, noe som i stor grad ble eksemplifisert og illustrert gjennom hans samling av gamle rissemål.

Om seminaret og dets tematikk forteller Svein:

— Å snakke om verktøy og ting med utgangspunkt i en samling gamle rissemål kan virke som, og er sikkert også, en nokså sær ting.  Tittelen jeg valgte for årets sommerseminar: The meaning of diversity and repetition in craft and life, forsøker å markere en videre kontekst for seminarets tema og aktiviteter. Ordet «meaning» kan i denne sammenheng vise til tre varianter av det å tenke om forskjellighet/variasjon eller gjentakelse/standardisering.

• Hva innebærer eller medfører det at hverdagslivet varierer mellom det som gjentar seg og det som stadig endres?
• Hvordan skal vi tolke eller forstå fenomenene variasjon og gjentakelse hver for seg og hvordan vi kombinerer og veksler mellom dette som ulike handlingsmodus?
• Hvordan kan vekslingene mellom «det samme som før» og «noe helt nytt» forstås som et grunntrekk ved vår menneskelige eksistens og sentralt i måten vi lever og er virksomme på?

Svein Hovde og rissemålsamlinga

Som vi fikk se, representerte rissemålet, både som verktøy og som fokus for seminaret, en rekke ting:

• Designet til alle de individuelle rissemålene viser frem en interessant variasjon, hvor alle varianter på sin måte illustrerer kreative måter å lage verktøy på.
• Rissemålet er i seg selv et eksempel på enkelhet i verktøylaging som samtidig viser en praktisk løsning på et praktisk problem—nemlig at man ønsker å risse en tynn, rett strek i treverket, og lager rissemålet for å utføre den oppgaven.
• På den materielle siden kan vi se at alle de individuelle rissemålene består av forskjellig materiale, og viser på hver måte sin hvordan bruk har ført til slitasje.
• Når man skal ta rissemålet i bruk finner man at det ikke bare tilbyr, men også krever nennsomhet, og at man gjennom bruk vil lære både verktøyet og materialet å kjenne—såkalt «embodied knowledge.»

rissemålet

Rissemålet er et nokså simpelt verktøy, med en liten spiss til å risse med og en større kloss som brukes til å måle avstanden fra enden av treverket til der man vil risse. Dermed kan man stødig risse rette linjer i treverket.

Gjennom årene har rissemålets design, den praktiske besvarelsen på dette praktiske problemet som rissemålet er, forandret seg; den fysiske utformingen er preget av en brukshistorikk hvor de som anvendte verktøyet stadig forbedret og tilpasset designet.

Rissemål, av Rebekka Soma

 

I løpet av seminaret fikk alle som deltok muligheten til å ta i bruk rissemålet. Ettersom det antagelig var første gang vi alle (utenom Svein) tok i bruk et rissemål, hadde vi nødvendigvis behov for litt øvelse før vi kunne begi oss på å løse fellesoppgaven: «bruk rissemålet til å risse ut et sjakkbrett.» Som i alt håndverk, gav den faktiske bruken av verktøyet oss muligheten til å føle hvordan både tretype og teknikk påvirket arbeidet vi utførte i seg selv, og ikke minst hvordan kombinasjonen av disse to påvirket resultatet. Vi fikk da oppleve at rissemålet slett ikke er et enkelt og tankeløst verktøy å bruke, men at håndteringen virkelig krever nennsomhet dersom man skal oppnå ønsket resultat. Ikke bare det, men vi fikk også oppleve materialets rolle og innvirking på resultatet. 

Selv denne enkle øvelsen gjør det klart at det er gjennom repetisjon man lærer ved at man blir oppmerksom på variasjonen som nødvendigvis tar sted mellom enhver situasjon; ingen to øyeblikk er like, og den subjektive erfaringen av variasjonen er det som bidrar til videre læring.

Dette leder oss tilbake til hovedpunktet i seminaret: variasjon i repetisjon. En ting, i dette tilfellet rissemålet, kan bli repetert i det uendelige, gjøre så godt som det samme på så godt som samme måte og oppnå så godt som samme resultat, men er fortsatt utformet på mange litt forskjellige måter. Alle rissemålene Svein har samlet har alle sine individuelle særegenheter—som fasong og materiale—men utfører i hovedsak det samme arbeidet, bare på hver sin bittelitt unike måte. Til tross for et nokså likt design, vil de individuelle forskjellene (naturligvis ikke upåvirket av materialet) ha innvirkning på selve arbeidet i tillegg til resultatet.

Videre tilrettela Svein også for at vi under seminaret skulle få mulighet til å reflektere rundt det analoge og omtrentlige mot det digitale og nøyaktige. For å se kontrastene mellom det analoge og digitale, hadde han tatt med et digitalt rissemål som er nøyaktig ned til en hundredel av en millimeter! Det høres kanskje fint ut, men ved nærmere utforskning finner man at en slik grad av nøyaktighet ikke bare er høyst unødvendig, det er også en form for «bortkastet nøyaktighet» som en av våre kollegaer så beskrivende påpekte. I tillegg krevde det mer hell enn nøyaktighet for å få målet til å være den nøyaktig ønskede lengden (undertegnede brukte nærmere fem minutter til å få displayet til å si 30,00 millimeter). Så ikke bare er det nærmest umulig å stille dette digitale målet til et helt, rundt tall, men risset, selve resultatet av arbeidet, vil nødig påvirkes i betydelig grad av denne nøyaktigheten og man kan trygt si at lønnen ikke er verd strevet. Dette rissemålets design eksemplifiserte vår tids nærmest besettelse ved å måle ting nøyaktig; kvantifikasjoner og eksakte uttrykk trumfer øyemål og synsing. På en måte har vi blitt «measuring maniacs.»

Svein påpeker at å ta utgangspunkt i rissemålet, dette enkle og høyst analoge verktøyet var begrunnet i et ønske om å ta et tilbakeblikk som kunne gi «frampek» mot aktuelle problemstillinger og utfordringer. «Informatikere betraktes vel av mange som de store samfunnsendringenes fortropp. Dette kan være treffende, men samtidig har jeg oppfattet mine kolleger på designgruppa som ypperlige representanter for kritisk refleksjon og det å ha en åpen og undersøkende holdning til det nye.» Spesielt fremhever han disse problemstillingene:

• Hvordan ordner vi og klassifiserer objektene i vår verden av ting, artefakter og dingser?
• Hvordan er vår omgang med alle tingene i den materielle verden forskjellig fra eller eventuelt ganske lik omgangen med digitale artefakter?
• Hvor ulike er disse som haptiske erfaringer?
• Hva slags læring skjer i de to sfærene både med tanke på «håndtering» og motorikk (det haptiske) og det kognitive og intellektuelle?
• Hva medfører endringene i vårt landskap av ting og dingser med vårt målende blikk og våre estetiske vurderinger?

Hva kan vi som designere ta med oss videre fra dette?

Alle dager er forskjellige, men likvel gjør vi aller fleste omtrent de samme tingene. Dermed bringer hver dag en balanse av repetisjon og variasjon, og i vårt daglige arbeid og liv velger, kombinerer, og forandler vi alle med disse to motpunktene. Innen design ser man også viktigheten av å finne balansen mellom å skape og opprettholde standarder mens man samtidig tar høyde for individuelle forskjeller i brukere og deres situasjoner. Videre vet vi at ved skapelsen av nye ting må nødvendigvis materiale, verktøy og teknikk kombineres, og disse må nødvendigvis opptre med en viss harmoni dersom «håndverkeren» skal realisere sin visjon. Det er ikke uten grunn vi sier at øvelse gjør mester; å velge passende verktøy, teknikk og materiale er en av grunnsteinene innen design—enten det er nyskapende eller reviderende, digitalt eller analogt, objekter eller tjenester—og å kunne gjøre det rette valget krever en viss kjennskap til alle disse. Kanskje ikke uventet er punchlinen at denne form for kjennskap og beherskelse kun oppnås gjennom hverdagslige opplevelse av variasjonen som tar sted i stadig repetisjon.

Avlsuttningsvis vil jeg etterlate dere med noen visdomsord fra Mummidalen, som for meg uttrykker den underliggende moralen av årets sommerseminar.