Elvis-LP, 1987 (foto Kristian Dahl)

Hvorfor synes så mange at lyden på vinylplater er best når digitalformatet objektivt sett skårer bedre på alle viktige mål for lydkvalitet? For hva er for eksempel LP-ens dynamikk på 60-70 dB i forhold til de nærmere 100 dB som en CD kan skilte med?

Likevel gikk Aftenposten nylig så langt som til å bruke uttrykket "Vinylens revansj" om den sterke veksten i salget av vinylplater.

Poenget med å vri på det og si "Vinyllydens revansj" er at det ikke først og fremst er lagringsmediet som gjør forskjellen, det er måten lyden behandles på før den kommer til vinylen eller CD-en som teller. For hvilken fordel har CD-en av stor dynamikk, forskjellen mellom svake og sterke parti, når lydbildet ofte er presset sammen til bare å variere over noen få titalls dB i praksis?

Jeg har sammenlignet noen få år gamle Dream Theater innspillinger på tung vinyl (180 g) og CD og sett at dynamikken er større på vinylplaten. Enda mer tydelig var det da jeg sammenlignet en Dylan-CD som bare er noen år gammel med en fra 80-tallet. Nå er lydnivået omtrent 10 dB høyere. Det gjør at mye av dynamikken i musikken har forsvunnet på nye CD-er.

Her er et eksempel på moderat kompresjon av et 15-sekunders utsnitt av Kari Bremnes' låt, Sangen om fyret ved Tornehamn fra Kirkelig Kulturverksted. De er kjent for å gi ut låter med vekt på lydkvalitet og stor dynamikk. Plottene er vist innenfor CD-ens amplitudeområde +/- 32768 og originalen øverst har mye større forskjell mellom det svake og det sterke. I det nederste bildet er dette forholdet komprimert slik at gjennomsnittnivået er økt med med 5,4 dB uten at CD-formatet overstyres (gjort i Adobe Audition, multibåndskompressor, innstilling 'pop').

Lyden slik den er direkte fra CD-en (trykk for å høre)

Lyden etter dynamikkompresjon (trykk for å høre)

Denne kompresjonen er opprinnelig begrunnet i psykoakustikk, fordi vi som regel synes at sterkere lyd er bedre lyd. Derfor har radiostasjoner lenge konkurrert om å låte sterkest ut fra håpet om lettere å kapre lyttere som sveiver forbi på skalaen. Det har forplantet seg til mastrings-prosessen for CD-er og kalles the Loudness War (lydstyrkekrigen).

Utviklingen mot mindre dynamikk er blitt enda mer forsterket av de ulike bruksmåtene for lyd. Med digitalisering så ble lyden frigjort fra hifi-anlegget i stua der vinylen trives best. Digital lyd er nå både i bilen og på bærbare musikkspillere, på dårligere anlegg og på steder med mye bakgrunnsstøy. Da er det fordel å ha et høyere og mer utflatet lydbilde.

Vinylplaten har måttet henge igjen i utviklingen fordi det fysiske mediet ikke så lett kan ta et slikt lydbilde. Det kan gjøre at rilleutslaget blir så stort at nålen hopper ut av sporet og at rilleavstanden må øke så det blir mindre plass på platen. Derfor er den praktiske forskjellen at lyd på vinylplater kan ha mer dynamikk enn komprimert digital lyd, selv om det ut fra medienes egenskaper egentlig skulle være motsatt.

Det er altså egentlig ikke selve lagringsmediet vinyl som er noe bedre. Selv om komprimert digital lyd kan skape oppmerksomhet og fungere bra i støyete omgivelser, er det flere og flere som klager over at det er anstrengende å høre på - såkalt lyttetretthet. Så derfor kan vinylen på mange måter være mer tro mot originallyden.

Det er et valg som gjøres ved mastring av en CD om det skal være mye eller lite kompresjon. Mye kompresjon brukes særlig ved pop, rap, hip-hop etc. Akustisk og klassisk musikk utnytter som regel CD-ens dynamikk mye bedre og er derfor ofte mer tro mot originalen enn en vinylversjon. I de siste årene er det kommet noen initiativ for å gjøre noe med dynamikken i musikkbransjen, se Turn me up og Pleasurize Music Foundation.

Jeg bruker CD-en som referanse selv om den vel er på vei ut. Det er nemlig feil når noen snakker om at de skal digitalisere en CD. Den er allerede digital, så alt man kan gjøre er å kopiere den og kode den. Dessuten er det CD-en som er det ultimate digitale formatet med best lydkvalitet. Men det er ikke CD-skiven i seg selv som teller, det er wav-filene som er på den og som alltid er bedre enn den kodede mp3- eller aac-versjonen. Forøvrig brukes ordet kompresjon også om prosessen med å lage en mp3-fil. Da er det ikke dynamikken, men antall bit som komprimeres, så dette ordet har to betydninger. Koding er egentlig et mer beskrivende ord å bruke her.

Det er noe tiltalende naivt over denne ganske vanlige forklaringen på vinylens fortrinn: ”I tillegg har rillene jevne kurver, hvor CD-ene bruker firkantpulser (av eller på), noe som kan skape en mer organisk gjengivelse”. Hvis samplingsteoremet hadde fungert så dårlig ville det ha vært mange digitale systemer i vårt samfunn som ikke hadde virket, både mobiltelefon, GPS og digital TV. Og hva med moderne vinylplater som vel uten unntak er mastret i digitale studioer?

Jeg blir også imponert over vinylentusiaster som har en egen evne til å høre musikken bak knitring og sus og mener den er bedre enn støyfri digital lyd. Selv klarer jeg ikke helt å lukke ørene for knitringen og diskusjonen min gjelder selvsagt bare feilfrie vinylplater.

Det jeg har skrevet her er en kort og litt mer poengtert versjon av en artikkel jeg skrev på forskning.no med tittel "Låter vinyl bedre enn CD?" i 2007. Dette engasjerte tydeligvis for etter det fulgte både Vårt Land, Nitimen og Bergens Tidende opp temaet.

Mitt fag signalbehandling har gitt oss digitale lydformater med alle deres fordeler, men signalbehandling er også en nøkkelteknologi bak multibåndskompressorene som dessverre noen ganger misbrukes til å skvise den siste dråpe av dynamikk ut av lyden.