Artikkel
Digital transformasjon – fra drømmer til kraftfull virkelighet
Digital transformasjon – fra drømmer til kraftfull virkelighet
Norge er gjennomdigitalisert, men digitaliseringen fortsetter med full kraft. Hvordan står det til i Norge? Hva er de store oppgavene akkurat nå? Hva er og vil være de store driverne av digitale transformasjoner i årene som kommer?
Fremtiden bygger på fortiden
En gang, for svært lenge siden, oppsto tallene og vi begynte å regne. De første hjelpemidlene var fingrene. Ordet digital stammer fra det latinske ordet digitus, som betyr finger.
Så noen vil kanskje mene at vi har vært i en digital transformasjon siden tidenes morgen.
Men fingrene var ikke nok. Vi begynte å drømme om å lage en maskin som kunne regne. Drømmen ble etterhvert til virkelighet. Kuleramma, et regneverktøy som fortsatt er i bruk, så dagens lys i Mesopotamia for 5200 år siden.
For 2400 år siden fant noen, nærmere bestemt i India, opp tallet NULL. Da tok det av! Vårt tallsystem utviklet seg. Det tok allikevel tid før den første fullverdige (mekaniske) regnemaskinen ble konstruert. Det skjedde på slutten av 1600-tallet. I første halvdel av 1800-tallet forsto noen at en skikkelig regnemaskin måtte ha hukommelse.
Før og under den andre verdenskrig skjedde det mye. Den første fullverdige elektroniske regnemaskinen fikk strøm i radiorørene i 1946, og denne maskintypen utviklet seg videre til det vi i dag kaller en datamaskin. På 1960-tallet ble internett lansert, og transistoren ble masseprodusert fra tidlig på 1970-tallet. På 1960 ble objekt-orientert programmering oppdaget, og det skjedde i Norge.
Datamaskinene begynte å gjøre skikkelig nytte for seg på 1970-tallet. Deretter ble datamaskinene mindre og billigere før internett ble mer enn et verktøy for akademia da «World Wide Web» ble distribuert gratis til hele verden. Dette skjedde i 1990, og nå startet for alvor den digitale transformasjonen av samfunnet.
Ganske snart fikk vi en datamaskin i lommen – en datamaskin vi også bruker som telefon. Mennesker og systemer over hele verden ble koblet sammen, og i løpet av de siste 15 årene har dataflommen slått inn over oss.
Norge er nå gjennomdigitalisert, men digitaliseringen fortsetter med full kraft.
Den digitale transformasjonen skjer i det små, i det store, av og til hurtig, og av og til ganske sakte. Hva skjer nå og i de nærmeste årene? Hva vil være den mest signifikante driveren av digital transformasjon de neste ti årene? Helt til slutt i dette innlegget skal jeg forsøke å gi et kort svar på dette siste spørsmålet.
Norge er langt fremme, men vi kan ikke sitte stille
Norge er langt fremme når det gjelder digital transformasjon, og Norge er godt rustet for å håndtere utfordringer og gripe muligheter i årene som kommer.
Hvorfor er vi det? Jo, så lenge jeg har vært i bransjen, og det begynner å bli en stund, har vi hatt fremsynte politikere som har bidratt til at Norge har kunnet bygge digital kompetanse og utvikle vårt digitale samfunn og vår digitale hverdag i takt med tiden.
Jeg er trygg på at det vil fortsette, men denne tryggheten betyr ikke at vi kan sitte stille. Vi må, som nasjon, fortsette å ta kloke valg!
Noe av det viktigste vi gjør i vårt gjennomdigitaliserte samfunn er å legge til rette for utvikling av lønnsomme arbeidsplasser, enten de befinner seg i næringslivet eller i offentlig sektor. I det følgende vil jeg kommentere dette under fire overskrifter.
DIGITAL KOMPETANSE og LÆRING,
KONVERGENS og DIGITALE RESSURSER,
BÆREKRAFT og DIGITALISERING,
og til slutt noe vi har kalt KOLLEKTIV og INKLUDERENDE INTELLIGENS.
Dette er fire områder vi ved Universitetet i Oslo er særlig opptatt av når vi skal utdanne morgendagens arbeidskraft – mennesker som i tillegg til fagkompetanse i bredden av vitenskapene er utrustet med solid digital kompetanse.
Digital kompetanse og læring
Vi tilegner oss digital kompetanse hver eneste dag, og vi lærer hele livet. Våre utdanninger ved Universitetet i Oslo er i konstant endring. Digitalisering er en viktig årsak til at disse endringene skjer. Vi utdanner unge mennesker i startfasen av deres karriere, men vi utvikler også flere tilbud til mennesker i alle aldre og i ulike arbeidssituasjoner.
Et eksempel er vårt utdanningssamarbeid med DNB. Her gir vi en tilleggsutdanning på toppen av en vanlig master. Her står IT-arkitektur på dagsorden, og selv om DNB bidrar i finansieringen av tilbudet, er tilbudet åpent for alle bedrifter og enheter i offentlig sektor. Vi vil se mye mer av dette i fremtiden.
Innen digitalisering har vi ved Universitetet i Oslo tatt mål av oss å være internasjonalt ledende på flere områder, blant annet når det gjelder digital transformasjon i utdanning.
Denne innsatsen innrettes ikke bare mot vår egen utdanning, men også mot hvordan digital transformasjon bør arte seg i hele grunnutdanningen fra barnehage til videregående skole.
Algoritmeforståelse og programmering er viktig, men utgjør kun én del av digital kompetanse.
Den humanistiske og samfunnsfaglige dimensjon må ivaretas, og i mitt bilde sorterer dette under overskriften et gjennomdigitalisert samfunn.
Dette handler om hvordan digitalisering forandrer oss som mennesker, forandrer vår hverdag, forandrer bedrifter og institusjoner og om hvordan hele samfunnet fungerer. De unge bør for eksempel få vite at Norge har verdens beste skattesystem og at dette i stor utstrekning skyldes utvikling av meget solide digitale løsninger.
Økt kompleksitet langs flere dimensjoner, og at vi alle, nesten hele tiden, er koblet til internett, krever økt forståelse for sikkerhet. Kunnskap om at sikkerhet er knyttet til kommunikasjon mellom mennesker, mellom mennesker og systemer og mellom systemer er viktig.
Når tilnærmet alle kunnskap finnes på digital form, og fakta og feil er bare et tastetrykk unna, må vi forstå hvordan kunnskap på digital form er representert, bør presenteres og forstås.
Videre må vi være opptatt av hvordan vi tilegner oss digital kompetanse, både innen IKT-faget i seg selv og hvordan digitalisering bidrar til å utvikle andre fag.
Vår viktigste lærdom etter mer enn 20 års aktivt arbeid med digitalisering i utdanning er at digital kompetanse må plasseres inn i en faglig eller anvendt kontekst, enten faget heter matematikk eller kunst og håndverk. Dette er ikke trivielt, men vi begynner å få det til.
Mitt forslag er at det bør brukes mer ressurser på å koble de gode, store og brede IKT-miljøene i Norge til lærerutdanningene fra barnehage til videregående skole. Da vil mye av den grunnleggende digitale kompetansen være på plass i løpet av få år.
Konvergens og digitale ressurser
Konvergens er når flere ulike forhold – fag, metoder, ideer, oppgaver, bransjer eller sektorer med forskjellig utgangspunkt nærmer seg hverandre og skaper nye sammenhenger og helheter. Konvergens fører til nye arbeidsformer. Konvergens speiler et dynamisk tverrgående tankesett og står stadig sterkere i moderne kunnskapsutvikling.
Med en eksplosiv vekst i tilgangen på digitale ressurser har den største driveren for konvergens vært digitalisering. Digitalisering har åpnet nye veier mot viktige tverrfaglige løsninger. Store mengder digitale ressurser, i tilnærmet alle fag og på tilnærmet alle områder i samfunnet, gir algoritmene, herunder maskinlæring og kunstig intelligens, et stadig større rom å boltre seg i.
For snart 20 år siden forsvant telekom-bransjen inn i IT-industrien, bankene er blitt IT-selskaper, energibransjen gjennomgår radikale endringer, og helsesektoren er godt i gang med å tilpasse seg en digitalisert hverdag, både i spesialist- og i primærhelsetjenesten.
Konvergens skaper nye utfordringer og muligheter og er i seg selv blitt en driver av digitalisering. Dette er etter mitt skjønn en sterk tilbakekobling.
Nye digitale samhandlingsmodeller ser dagens lys. Konvergens skaper større kompleksitet som i sin tur gjør av vi må tenke nytt i forhold til sikkerhet. «Security by design» tar over for tradisjonell sikring av eksisterende IT-systemer.
Nye IT-arkitekturer er nødvendig for å håndtere økt kompleksitet, store mangfoldige datastrømmer og sist, men ikke minst gjøre oss i stand til å utnytte kunnskap som bor i både mennesker og systemer.
Det må jobbes med å bryte barrierer mellom sektorer og skape mekanismer for gjensidig utveksling og bruk av digitale ressurser på tvers av bransjer og sektorer.
Dette er vanskelig, men gevinstene for norsk næringsliv og forvaltning er potensielt veldig høye.
Bærekraft og digitalisering
Verden står overfor store utfordringer. Disse utfordringen er godt formulert i bærkraftsmålene. Disse målene uttrykker et langsiktig endringsbehov som krever betydelig innsats fra en hel verden.
Norge har betydelig kapasitet på området, både hva angår problemforståelse og når det gjelder det å finne løsninger. Jeg leder et fakultet med 2000 ansatte, og vi har analysert målene for å finne ut hva vi kan bidra med.
Vi har ikke gjennomført en slik analyse på vegne av hele Norge, men jeg vil trekke frem to områder der Norge, av ulike årsaker, kan stå frem som en sentral bidragsyter på den internasjonale arena.
Disse er helse og hav, og på begge områder er digital kompetanse og løsninger helt avgjørende for å lykkes.
HISP-«Health Information System Program» er et globalt utviklingsprogram som startet på Universitetet i Oslo i 1994. I dag har systemene utviklet under HISP et nedslagsfelt, primært i Afrika og Asia, som dekker mellom 2,0 og 2,5 milliarder mennesker.
Dette er trolig den forskningsbaserte innovasjonen fra Norge med størst spredning og betydning noen sinne. Dette er også et klassisk eksempel på sosial innovasjon, noe som blir stadig viktigere.
Et annet interessant aspekt ved teknologien bak HISP er at den også etterhvert kommer til nytte i andre sektorer, for eksempel innen utdanning og landbruk. Årsaken er selvfølgelig at høykvalitets digital teknologi, det vil si digitale ressurser som nevnt over, relativt enkelt lar seg overføre fra én sektor til en annen.
Over sommeren, nærmere bestemt i Arendal, skal vi, sammen med Universitetet i Agder, NMBU, NIVA, met.no og Havforskningsinstituttet, lansere et felles program for forskning, utdanning og innovasjon med fokus på havområdet Skagerak-Kattegat-Oslofjorden.
Det er mye nytt i dette programmet, men en av de viktigste nyhetene er trolig vektleggingen av «data science» og at forvaltning av digitale ressurser på tvers av fagområder og institusjoner vil være avgjørende for å forstå utfordringene og finne bærekraftige løsninger for dette viktige havområdet.
I vårt arbeid med Skagerak-Kattegat-Oslofjorden har vi selvfølgelig satt oss inn i en global satsing som ledes av statsminister Erna Solberg, nemlig «High Level Panel for a Sustainable Ocean Economy». Dette er et svært viktig arbeid for hele verden, men også for havnasjonen Norge.
Jeg vet at også dette initiativet tar digitalisering og digitale ressurser på alvor og vil bare understreke at dette er viktig – kanskje helt avgjørende for at denne globale satsingen skal lykkes.
Skal vi løse de store utfordringene formulert i bærekraftsmålene, må vi samarbeide på tvers av fag og sektorer. Det er avgjørende at konvergens skjer, men tar verden konvergens og digitalisering tilstrekkelig på alvor når vi skal finne de viktige og riktige løsningene? Jeg tror ikke det, men jeg mener Norge kan gjøre en forskjell – i det minste på noen viktige områder.
Løser vi viktige utfordringer i Skagerak-Kattegat-Oslofjorden, kan resultatene herfra benyttes over hele verden, enten det handler om forvaltning av biologiske ressurser, utvikling av miljøet i kystsonen, etablering av fremtidens bærekraftige transportløsninger eller global bruk av digitale løsninger levert av et internasjonalt orientert norsk næringsliv.
Kollektiv og inkluderende intelligens
Det skal utvikles en nasjonal strategi for kunstig intelligens. Det er bra, men en slik strategi må se kunstig intelligens som en forlengelse av vår egen intelligens, både som individer og som kollektiv.
Dette omfatter aktiviteter som ser menneskelig og kunstig intelligens i sammenheng, herunder hvordan mennesker og maskiner skal samhandle, utfylle og forbedre hverandre.
Det omfatter økt forståelse for hva digital transformasjon betyr for økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle forhold i samfunnet.
Det omfatter aktiviteter som synliggjør digitaliseringens betydning for en bærekraftig samfunnsutvikling.
Og det omfatter aktiviteter som inkluderer alle og utnytter mangfoldet i samfunnet.
Noen viktige metode- og teknologiområder er:
- algoritmer og verktøy som henter kunnskap og innsikt ut av data fra ulike kilder
- kunstig intelligens, det vil si samlingen av metoder og teknologier som gjør det mulig for maskiner å lære av erfaring, tilpasse seg nye situasjoner og utføre oppgaver vi oftest tenker på som forbeholdt menneske
- robotikk og sanseteknologi, det vil si teknologier som fanger inntrykk fra sine omgivelser
- teknologier som muliggjør utvikling av sikre og robuste systemer med arkitekturer som er i stand til å håndtere komplekse og dynamiske prosesser
Utviklingen på disse områdene, både sammen og hver for seg, er muliggjort av en enorm økning i tilgangen på regnekraft og lagringskapasitet, utviklingen av kraftige nettverk for dataoverføring og kommunikasjon og et stadig større tilfang av utstyr for innsamling av data.
Dette betyr at digitale infrastrukturer utvikler seg som avanserte hukommelsessystemer med innhold som kan aktiveres og kobles sammen til meningsfulle handlinger, med eller uten mennesker.
En tilnærming langs de linjer som skisseres her, anerkjenner at de aktuelle teknologiene vil endre hvordan vi jobber, hvordan vi lærer, hvordan vi forstår verden og hvordan vi lever i hverdagen.
Vi må også anerkjenne at utviklingen kan skape større kulturelle og sosiale ulikheter og bidra til at makt konsentreres til noen individer, bedrifter og stater. I mangfoldet av de muligheter som oppstår, må dette tas på alvor.
Grunnleggende forståelse av teknologiutviklingen er viktig, men det er ikke nok. Hele verden og Norge trenger en bred og inkluderende tilnærming til hvordan håndtere teknologier og tilhørende løsninger som i stadig større grad utfører arbeid som har vært forbeholdt mennesker og samtidig utfører nytt arbeid som aldri er gjort før.
Vi må iverksette satsinger som bygger på mulighetene digitaliseringen skaper ut fra premisset om at det er gjennom koblingen mellom menneskelig og kunstig intelligens at individer og samfunn utvikles.
Kunstig intelligens, slik det beskrives og forstås i dag, har verden drevet med i snart 40 år. Nå er det vår kollektive og inkluderende intelligens som må forstås og utnyttes, i utdanning, i næringslivet, i offentlig sektor og i samfunnet forøvrig.
Vi tar dette på alvor, og høsten 2019 starter vårt første kull av Honours-studenter – et kull med studenter innen humaniora og realfag som sammen skal forstå og utvikle hvordan kunstig intelligens skal være en forlengelse av vår egen intelligens, både som individer og som kollektiv. Denne seksjonen er en variant av et tidligere innlegg i debatten om kunstig intelligens.
De store driverne
Konvergens, på flere områder og i ulike former, kommer til å prege digitalisering i årene som kommer. Dersom verden tar bærekraftsmålene på alvor, noe jeg håper og tror, vil arbeidet med å nå disse målene ha stor betydning for hvordan nye digitale transformasjoner vil påvirke samfunnsutviklingen.
------------------------------------------
Tidligere denne uken hadde jeg den ærefulle oppgaven å snakke om digital transformasjon i Regjeringens digitaliseringsutvalg. Dette utvalget ledes av statsminister Erna Solberg. I tillegg til statsministeren var det sju statsråder og noen statssekretærer til stede. Dette blogginnlegget er en litt utvidet og bearbeidet versjon av min presentasjon i Regjeringens digitaliseringsutvalg.
Kategorier
Aktuelt
Mest lest siste syv dager
Feil!
Forespørsel om mest lest returnerte en feilmelding.
Nyheter fra andre
[Ekstra] Slik kan vassdraget levere mer kraft uten nye, store inngrep
Comments
OKTangen
- 1. june, 2019 12:12
Spennende lesning - Asker kommune inviterer til diskusjon om temaet på egen stand på Digitaliseringskonferansen 11.-12. juni - stikk gjerne innom for en prat.
https://www.difi.no/opplaeringstilbud/digitaliseringskonferansen/utstill...
Add new comment