Jaron Lanier er kanskje mest kjent for sitt arbeide med virtual reality. Men han er også en skarp og kritisk observatør av teknologitrender og mestrer kunsten å beskrive et fenomen med få ord. I 2010 utkom «You are not a gadget», der han slo fast at Web 2.0, Linux, fri programvare, Wikipedia og Creative Commons var «digital maoism» – dvs. en form for digital kollektivisme som på sitt beste bare var platt og kjedelig (og på sitt verste ubrukelig, stygt og villedende).

Denne teknologikritikken videreføres i boka «Who owns the future». Denne gangen er det gratistjenestene som tilbys av selskaper som Facebook og Google som analyseres. Lanier kaller serverparkene som bærer disse tjenestene for «siren servers» og forteller med dette at tjenestene både er forførende og farlige. Ifølge Lanier er disse tjenestene, som nesten ingen av oss klarer å la være å bruke, i ferd med å frarøve de aller fleste av oss mulighetene til å skaffe oss et utkomme i den digitale økonomien, samtidig som den mye omtalte «delingsøkonomien» er i ferd med å devaluere verdien av ikke-digitale tjenester og produkter. Resultatet vil være en utradering av middelklassen, der de fleste av oss vil bli en del av filleproletariatet, mens de få som kontrollerer nettverkene som organiserer informasjons- og delingsøkonomien stikker avgårde med den store gevinsten.

«The only [business] model left is to micromodel people and keep the model secret from them so you can manipulate them for pay.»

Som teknologikritiker er Lanier kreativ, presis og innsiktsfull. Andre kritikere av sosiale nettmedier og «big data», som Mark Poster, Sherry Turkle, Evgeny Morozov og Viktor Mayer-Schönberger, er nok langt bedre kjent utenfor ingeniørkretser enn Jaron Lanier, men slik jeg ser det gjør den omstendig at Lanier har en lang praksis som ingeniør på CVen at han stiller med en bedre og dypere innsikt denne materien enn de som ikke har en slik bakgrunn.

Jaron Lanier, av Allan J. Cronin. CC BY-SA 3.0

I motsetning til de fleste andre teknologikritikere er Lanier også en teknologioptimist. Og som ingeniør kan selvsagt ikke unngå å peke på en mulig løsning. Den omstendighet at «big data» aldri glemmer er ikke et problem for Lanier – det er en mulighet. Lanier tenker seg derfor at vi kan koble den universelle sporingen av alt vi gjør på nettet som allerede foregår, til et sinnsrikt system av universelle mikrobetalinger (et konsept han forøvrig korrekt tilskriver en annen ingeniør: Ted Nelson). Dermed kan middelklassen igjen få sin rettferdige andel av den kaka som Facebook, Google, etc. nå har for seg selv. Dette skal skje ved at hver enkelt av oss blir økonomisk kompensert hver eneste gang den personlige informasjonen vi har gitt fra oss skaper verdier. Et slikt mikrobetalingssystem finnes ikke, men Lanier akter nå å forske på om dette kan la seg gjøre. Jeg kan se visse problemer med en slik løsning (for eksempel mht. personvern), men jeg synes det er fint at Lanier forsøker.

Uansett: Jaron Lanier fortjener et langt større publikum enn han har. Øverst på siden har jeg lagt ut et drøyt 1 time langt foredrag som Lanier holdt for kolleger i Microsoft Research med utgangspunkt i «Who owns the future». Enjoy!