NRK melder at KrF har vil alderssjekke brukere på pornonettsider. Jeg er ikke psykolog og er derfor ikke kvalifisert for å gå inn i debatten om hvorvidt det er skadelig for barn og unge å bli eksponert for pornografi. Vi kan imidertid ikke utelukke at den økningen i antall barn som foregriper seg på andre barn som bl.a. Kripos har observert, har sammenheng med at dagens barn og unge har lettere tilgang til pornografi (inklusive voldsporno­grafi) på Internett enn noen tidligere generasjon.

Jeg har også merket meg at kinoer og DVD-utleiebutikker allerede er pålagt å håndheve en 18-års grense når de tilbyr pornografisk materiale. Prinsipielt mener jeg at video som formidles over Internett bør behandles på lik linje med levende bilder på kino eller på DVD. Jeg er derfor i utgangspunktet positiv til KrFs forslag – dersom dette kan realiseres i praksis, og uten at personvernet kommer under press.

Er det så mulig å få dette til? Jeg mener at svaret er «ja», dersom den tekniske løsningen forankres i norsk teknologi og infrastruktur. Det er slik at alle som benytter Internett må gå via en Internett-leverandør. Tilgangen er normalt direkte (man velger hvilket nettsted man ønsker å besøke, og ser innholdet dukke opp i nettleseren, uten å reflektere så mye over de tekniske operasjonene som får dette til å skje). Men det er ingen ting i veien for å la denne tilgangen gå via en «dør». Mange av oss har for eksempel støtt på en slik «dør» når vi forsøker å benytte trådløst Internett på en flyplass eller annet offentlig sted. I stedet for at vi kommer til den nettadressen vi har bedt om, blir vi først sendt til en leverandørens «dørvakt», der vi må oppgi et kredittkortnummer for å komme videre.

Det er ingen ting i veien for at Stortinget pålegger de faste leverandørene av Internett å sette opp en tilsvarende «dør» som må passeres dersom man ønsker å besøke et pornografisk nettsted. Ved å bygge personvern inn i den tekniske løsningen kan man til og med konstruere «døren» slik at den eneste informasjonen som er tilgjengelig for dørvakten er om nettbrukeren er over 18 år (eller ikke). Dette kan man få til ved å overlate aldersverifiseringen til en tiltrodd tredjepart (for eksempel BankId, MinId, BuyPass eller Commfides), som til gjengjeld ikke får vite hvilket nettsted som forespørres. Brukeren identifiserer seg for den tiltrodde tredjeparten, og dørvakten får deretter kun vite hvorvidt brukeren er over 18 år – og gir tilgang til det forespurte nettstedet basert på dette. Dørvakten får ikke tilgang til personidentifiserende informasjon, og det er ikke behov for å lagre noe som helt.

En slik tilnærming til å behandle en personopplysning (i dette tilfellet opplysning om alder) kalles gjerne for «Privacy Enhancing Technology» på engelsk – eller «Personvernøkende teknologi» på norsk. Poenget med slik teknologi er å begrense tilgangen til personopplysninger til det minimale. Dersom det er 18-årsgrense på et sted må dørvakten ha mulighet til å få verifisert om gjesten er over 18 år eller ikke. Han eller hun trenger ikke å vite hvem gjesten er.